Løping er en treningsform jeg tyr til kun når sykling ikke er mulig. Da jeg pellet av to blåsvarte tånegler etter målgang i Amsterdam Marathon i 2017, bestemte jeg meg for å kutte ut denne tøyse-aktiviteten. Likevel ble det et gjensyn med en kondisjonsidrett jeg har et elsk-/hatforhold til i oktober 2020. Hvorfor, spør du kanskje? Godt spørsmål.
Hvorfor løpe?
Det er mange grunner: Forbedre den ganske flaue maraton-persen på 3:44, teste superskoene Nike Alphafly, og få en konkurranse i dette elendige Covid 19-året. Men den viktigste grunnen er et veddemål jeg har hatt med en kamerat, Per Anders Waaler (“PAW”). I potten ligger det heder, ære, og to meget gode flasker med whisky.
Det spesielle veddemålet
PAW og jeg skulle konkurrere om hvem som gikk Birkebeinerrennet 2020 raskest, men rennet ble avlyst, og vi endret veddemålet til Oslo Maraton 2020 – med et par justeringer:
- PAW løper halv og jeg hel maraton, hvor jeg i utgangspunktet må fullføre raskere enn tiden hans multiplisert med 2.
- Fordi PAW er over 50 og jeg er i 30-årene – og fordi PAW er en god forhandler – ble vi enige om en konverteringsfaktor for tidene våre basert på Cooper-testen: Menn over 50 som er godt trente forventes å løpe >2.400 meter på 12 minutter, mens menn mellom 30 og 39 forventes å løpe 2.700 meter. Det gir en faktor på 2.400 / 2.700 = 0,8889. Eksempelvis, hvis PAW løper på 2:00 (120 minutter), må jeg løpe raskere enn 120 minutter x 2 x 0,8889 = 270 minutter = 3:30 for å slå PAW.
- Jeg burde selvfølgelig forhandlet inn et “maraton-påslag” på 10 minutter, all den tid halv og hel er to veldig forskjellige øvelser – men jeg var for sikker på egne evner ved avtaleinngåelse. Stupid is what stupid does.
Og da Oslo Maraton også ble avlyst, ble vi enige om at vi gjennomfører hver vår distanse innen midten av november på valgfri løype enten inne eller ute.
Valg av løype
Skal jeg vinne veddemålet, må løypa være raskest mulig. Distriktets raskeste løp er Perseløpet, men der fikk jeg ikke startnummer… så fikk jeg en genial ide: Løpe hele maratonen på bane. 105,5 runder er alt som skal til! Med bane er i alle fall løypa helt flat, får man vind så blir det i teorien like mye med vind som motvind, og det burde være enkelt å sekundere seg selv.
Treningsgrunnlaget
Jeg sykler mye, men løpsforberedelsene ble som vanlig syltynne. Etter fellesferien har det kun blitt 9 timer og 11 mil i løpesko, hvorav to halvmaraton og ingenting lengre. Med andre ord, løpegrunnlaget er knapt det en Ingebrigtsen-bror logger på en langhelg, men dette er den beste forberedelsen jeg har hatt til en maraton noensinne. Mer klar blir jeg ikke!
Målsetning og race plan
PAW har tatt NM-medalje i å snakke seg selv ned, men realistisk sett burde han klare en halvmaraton på mellom 1:50 og 1:55, hvilket betyr at jeg må klare mellom 3:16 og 3:24. Persen min på maraton er 3:44, og å slå av en halvtime med mitt grunnlag er urealistisk. Jeg tenkte derfor å starte på 4:50 min/km, som gir en sluttid på 3:25, og så kunne jeg se an etter hvert. Hovedmålet ble å komme under 3:30, og helst også under 3:25.
Hver gang jeg har løpt maraton, har jeg startet for hardt og møtt veggen ved tre mil, jeg har måttet gå på do minst én gang for deretter å slite med å få opp farta etter pausen, og etter målgang har minst én tånegl falt av. Så planen for løpet blir enkel: Klippe tåneglene før start, holde 4:50 min/km, være forberedt på at veggen kommer en gang etter 30 kilometer, ikke gå på do, og innta ernæring fortløpende med tilsvarende én gel per halvtime.
Race day!
Søndag morgen klokka 7, to timer før start, inntas havre, yoghurt, banan og appelsinjuice, og jeg avstår fra kaffe for å gi blæra mindre å jobbe med. I 9-tiden kjører jeg ned til stadion og setter opp et bord med 4 flasker Maurten drikke, 2 flasker vann, 1 Cola, 3 bananer, 10 Maruten gels og noen pakker Vestlandslefser.
Med ganske kjølige forhold og mye vind (5 plussgrader og 5-8 m/s vind), faller valget på en litt tykk Gore tights, en Swix ullgenser, buff, hansker, lue og Oakley EVZero-briller. Til underholdning har jeg et par Jabra Active ørepropper og Garmin Fenix med Spotify-spillelisten ferdig nedlastet. På beina de nesten ulovlig raske Nike Alphafly-skoene.
Sola er på vei opp, flaggene står rett ut, langs stadion lufter en og annen bikkjene sine, men ellers er det helt stille. Med andre ord, helt motsatt av startområdene fra skikkelige maratonløp, men veldig lik stemning som før starten av everesting-forsøk. For meg spiller det likevel liten rolle om det står null eller tusenvis av folk rundt forbi: Jeg kjenner samme nervøsitet og spenning som hver gang jeg skal begi meg ut på et tøft ritt eller løp, nå får det bære eller briste. Av med jakka, på med spillelista og trykke “start” på pulsklokka.
Den første mila: Pangstart (45:43)
Det starter så lett, som det alltid gjør. LL Cool J rapper “Phenomenon” i ørene mine, jeg får konkurransetenning selv uten å være omsvermet av løpere, og den første kilometeren går unna på 4:22. Det går selvfølgelig altfor fort, så jeg roer ned. Alphafly, altså!
Jeg kjenner tilløp til smerter i venstre kne – fordi jeg løper venstresving halve tiden? – men frykten for at smerten skal ødelegge løpet er ubegrunnet, for plutselig avtar den igjen. Det blåser kraftig motvind på den ene langsiden, og det går bittelitt lettere på den andre langsiden. Jeg begynner å telle antall runder jeg har løpt, men kommer raskt ut av telling: “Har jeg igjen 98 runder neste gang jeg passerer matstasjonen, eller er jeg på 98 runder nå?” Det er mye enklere å bare fokusere på klokka og antall kilometer den oppgir, og den treffer perfekt på 400 meter for hver gang jeg passerer matstasjonen.
Hverken beina eller hodet plages det minste av at de første 25 rundene er passert. Det går veldig raskt og jevnt, cirka 4:30-4:35 min/km.
Den andre mila (46:53, totalt 1:32:36): Nydelig flyt
Den første mila er den letteste, men den andre er ikke mye mer krevende. Det koster ingenting å holde farten oppe, pulsen er den samme og stegfrekvensen bare marginalt lavere. Jeg begynner næringsinntaket med en gel, og avanserer til å tømme en halv flaske Maurten sportsdrikke.
En og annen morgenfugl gjennomfører sine treningsøkter på Asker Stadion. Mon tro hva de tenker om en fyr som bare løper rundt og rundt og rundt og rundt i samme fart. En liten gjeng cyclocross-syklister dukker opp i skråningen ved stadion – og jeg lar meg imponere over ferdighetene deres der de trener på krappe svinger i bratte bakker.
John Are Hårstad-Evjen, en nabo og klubbkompis fra Tryvann CK, dukker opp og løper med i to runder. Vi holder rundt 4:40 min/km, og jeg blir overrasket over hvor lett John Are følger meg, der han strener rundt i jeans og en tjukk genser. Løper jeg for sakte?
Ryggen gir signaler på at den ikke setter pris på denne løpingen, men jeg bestemmer meg for at om jeg tenker på andre ting enn at det gjør vondt, så vil smerten avta. Og jammen meg stemmer det, for etter et par runder er smerten over.
De første 50 rundene passeres på rett over halvannen time, og når klokka viser 21 kilometer har jeg løpt min nest raskeste halvmaraton noensinne: 1:37. Med negativ splitt blir sluttiden 3:14, men det vet jeg at ikke skjer og lar meg ikke rive med.
Den tredje mila (47:47, totalt 2:20:23): Motiverende selskap
Et lite stykke inn i andre halvmaraton, kommer Hege og Albert til stadion. For Alberts del er det mest spennende å sparke fotball på gressplenen, for meg er en fin avveksling å oppleve at familien er til stede med heiarop og flaske-langing.
Like etter dukker også Rolf-Arne Halvorsen opp. Han er en ivrig Tryvann CK-syklist som har vært med på Jotunheimen Rundt og everesting-forsøk i Zombie Hill, og kan i tillegg vise til formidable 2:59 fra Stockholm Maraton, så å få med ham som “sidetryne” mot slutten av løpet er hyggelig. Han varmer opp mens jeg fortsetter å klokke runder, og han slenger seg med når det er igjen cirka 15 kilometer. Jeg legger fra meg øreproppene og bytter ut musikken med godt selskap.
Den kraftige vinden avtar, og ironisk nok gjør også farten den, for etter over 25 kilometer med godt under 4:45, begynner vi å se 4:5x-tider. Det er forsåvidt uproblematisk, for jeg er foran skjema for 3:25, og nå er det viktigere å holde et visst trøkk hele veien inn enn å leke superhelt. Rask hoderegning tilsier at jeg kan ligge på over 5:30 min/km resten av løpet og likevel komme inn under 3:30. “Det er så lett”, tenker jeg.
Jeg løper så nært kanten på innerste bane som mulig. Bane 2 er 8 meter lengre enn bane 1, og med 106 runder, blir det 850 meter ekstra løp om man er sløv. Rolf-Arne, derimot, løper midt mellom bane 1 og 2, og bemerker at det faktisk er litt ujevnt mellom banene. Vi forestiller oss hva slags pæreskinker det er som har slitt ut banene og ler av tanken. Vi to pinnedyr er i alle fall ikke i stand til å slite ut underlaget!
Den fjerde mila (51:15, totalt 3:11:38): Skadeskutt
Min erfaring er at det tøffeste punktet i enhver anstrengende økt, er rundt 70-75%. Da har du holdt på en god stund, og du har igjen mye. I tillegg er det “alltid” i den tredje mila at det smeller i en maraton. Skal jeg se 3:2x-tallet, må jeg bare unngå å løpe saktere enn 5:59 min/km, og det klarer jeg vel lett, for jeg ligger stabilt på rundt 4:55 min/km når vi passerer 30 kilometer. Kun 31 runder igjen!
Rolf-Arne nevner at 1 kilo ekstra kroppsvekt tilsvarer 1 til 3 sekunder ekstra per kilometer på en maraton; jo mer kupert løype, jo nærmere 3 sekunder per kilo. Jeg vet at jeg kunne vært kanskje to kilo lettere enn jeg er akkurat i dag, så pappakroppen min koster meg altså halvannet minutt. Food for thought til neste gang pølsefingrene mine finner veien ned i godteskåla.
Og like sikkert som at sola står opp, møter jeg veggen ved nøyaktig 35 kilometer. Det er ikke den kjente murveggen som jeg klasker rett inn i, men mer at beina setter på en fartssperre. Den 35. kilometeren blir den første over 5:00 min/km – jeg logger 5:16, og det er steinhardt å holde farten oppe. “5 minutter per kilometer og 7 kilometer igjen, det er 35 minutter til – kom igjen, kom igjen, kom igjen!”
Jeg spiser to Maurten koffein-gels og har fortsatt grei teknikk, selv om det går trått. Rolf-Arne minner meg om å skyte fram hofta og svinge med armene, men det gjør jeg allerede, og skal hofta mer frem nå, så blir det Silly Walk på ordentlig. Noen tenåringsgutter som trener på sprint, spør oss hvor mange runder vi har igjen. “Tolv runder,” roper jeg, og de ser på meg som om jeg tuller med dem.
Målgang (sluttid 3:23:15): Tømme siste rest
Når klokka piper for 40. gang, da er 40.000 meter unnagjort og klokka viser 3:11. Det er ikke lengre tvil om at det blir pers. Kun 6 runder igjen. Jeg blir inspirert, men selv om pulsen kun er 78% av maks, vil beina absolutt ikke være med mer. Jeg forestiller meg at et rovdyr jager meg, jeg frister meg selv med en kald Cola etter målgang, eller at jeg kan unne meg noe S-Works-snacks om jeg bare får opp farten, og jeg prøver så godt jeg kan å få beina til å gå fortere, men jeg klarer likevel ikke å presse meg ned under 5:00 min/km.
Når jeg endelig kommer ut av svingen 200 meter etter matstasjonen, viser klokka 42.200 meter, men jeg løper de siste 200 meterne for å fullføre 106 runder. I de store maratonløpene jeg har vært med på, er det som regel stor jubel og en elektrisk stemning når man nærmer seg målgang. Her står kun Hege og Albert, med Rolf-Arne løpende ved siden av meg, men det føles likevel uendelig deiligere enn noen av de seks tidligere maraton-målgangene.
Klokka viser en sluttid på 3:25 ved 42,6 kilometer, og at jeg løp 42.195 meter på 3:23:15. Det er 21 minutter forbedring, og selv om det ikke er en sinnsykt bra tid, er det i det minste en det går an å være fornøyd med.
For PAW sin del betyr det at han må logge en halvmaraton på 1:54 innen de neste fire ukene, hvilket jeg (dessverre) tror skal gå veldig lett. Uavhengig av om jeg får klørne i de whisky-flaskene, kan jeg vise til i alle fall én kurant sportslig prestasjon i 2020!
Erfaringer med maraton på bane
Maraton på bane er tydeligvis ikke vanlig, hverken solo eller som organiserte løp. Googler du “marathon on track” eller lignende, får du få treff, og du havner raskt på nettsider for obskure løp og suspekte diskusjonsfora. Og denne bloggen. Utenom spesielle ting som “Bislett 24” og liknende galskap, er det tydeligvis ikke mange som løper lange distanser på tartandekke.
Flere forståsegpåere advarte at 105,5 runder kunne bli ensformig. Det er greit nok, men jeg mener at med rett innstilling, gjør bane en maraton enklere å gjennomføre. Hvis man må være i vakre storbyer eller i variert terreng for å løpe fort, da er det tydeligvis opplevelsen og ikke sluttiden som betyr mest. 105,5 runder på bane er veldig forutsigbart, logistikken er superenkel, og det er enkelt å regulere farten. Når løpets eneste formål er å løpe maraton fortest mulig, er alt annet sekundært.
Ting som gjorde løpet enklere:
- Utstyr. Nike Alphafly-skoene er til stor hjelp. Jeg har i løpet av 2020 forbedret pers på halvmaraton og 10 kilometer flere ganger Nikes supersko. Om Alphafly gir 5% forbedring, ville min 3:23-tid egentlig vært 3:34, som fortsatt er pers med god margin. Man kan alltids argumentere for eller mot om løping i Alphafly burde være lov, men det bryr jeg meg ingenting om – for meg har løping blitt mye, mye morsommere etter at jeg fikk tak i Nikes løpesko.
- Selskap. De siste 15 kilometerne slo Rolf-Arne følge med meg, og det var garantert hjelp i hans tilstedeværelse – selv om jeg sannsynligvis hadde holdt tempoet oppe også på egenhånd, ble det definitivt en del hyggeligere å være to som løp.
- Veddemål. Hvem vil vel tape et veddemål? Sier seg selv.
Ting som gjorde løpet utfordrende:
- Mangel på startnummer. Å løpe en hel maraton uten startnummer ble også en ny opplevelse. Konkurranse-elementet er jo helt borte, så på en måte er et slikt løp en god test av indre motivasjon, disiplin og gjennomføringsevne.
- Venstresving 50% av tiden. Det kunne vært en idé å variere på hvilken retning man løper – for eksempel med og mot klokka hver 10. kilometer – både for variasjon og for å redusere belastningen på det ene kneet.
- Muligens litt tynt løpegrunnlag. Strengt talt burde jeg ha løpt flere langturer og noen intervaller før maraton-løpet, men jeg slipper tydeligvis billig unna.
Og nå, et par dager etter løpet, føles beina mye bedre enn de pleier etter en maraton. Om det skyldes marginalt bedre treningsgrunnlag enn før, at Alphafly-skoene er snille mot beina eller om det myke tartan-dekket gir mindre juling enn asfalt, vet jeg ikke.
Alt i alt: Har du tenkt å jakte en ny personlig rekord på halv- eller helmaraton, vil i alle fall jeg slå et slag for at løp på bane kan være veien å gå. Selv holder jeg døren åpen for flere maratonløp, både på bane og i konvensjonelle løyper…
