Sykkelidiotens forhold til sin sykkel

Er man glad i sykling, så blir sykkelen – eller syklene – en kilde til glede, stolthet og stadige private finanskriser. Sykkelen er både verktøyet for å dyrke interessen, og noe man holder kjært. 
Sykkelen er et uttrykk for hvem man er som person. Derfor investeres det mye i sykkelen. Noen bruker 115% av disponibel inntekt på sykkel, andre sitter i stua og pusser sykkelen mens kona pusser sølvtøyet, og noen har gitt sykkelen sin kallenavn (typisk «Bella»). Her er en rask guide til de vanligste personlighetene, hvordan forstå atferden og logikken til dem:

• Lettvekteren. UCI krever at en landeveissykkel minimum skal veie 6,8 kilo. Lettvekteren gir beng. Rammen har ikke maling, kun én flaskeholder, drikkeflasken inneholder ikke mer drikke enn nødvendig, antall gir er redusert til et minimum, styretape er fjernet, og kanskje bremsene også er avmontert. Sist gang kredittkortet ble dratt var da han bruke 9000 kroner til en 50 gram lettere krank. Man skulle tro at lettvekteren kunne tjent på å slanke seg litt, men han har tre prosent fett på kroppen, han måler og noterer kroppsvekten i Excel hver morgen etter toalettbesøk, og drakk sist kaffe med sukker første juledag i fjor. Han vurderer å operere vekk noen ribbein for å kutte vekten ytterligere. 
• Den konservative. Denne karen holder seg til det som alltid har fungert. Sykkelen ble kjøpt på Oslo Sportslager sitt høstsalg i 1974, og er en kopi av den Knut Knutsen hadde da han slo gjennom i Italia samme år. Rammen er av stål, girhendlene er montert på ramma, pedalene har stropper for å strammes rundt føttene, og Trondheim-Oslo er gjennomført et titalls ganger på denne. Hver høst demonteres sykkelen og alle delene vaskes grundig. Etterpå erklærer den konservative «nå er du like fin som ny!» før han feirer med havrekli og setter i gang med å preparere treskiene for skisesongen. 
• Den intime. Sykkelen er hans elskerinne, og behandles deretter. Sykkelen omtales konsekvent som «henne» eller har blitt døpt «Bella», og den har en prominent plass i syklistens bolig – enten i stua eller på soverommet. Før hver tur får hun litt ekstra pleie og olje, og etterpå gis hun grundig vask. Hvis eieren ser noen andre forsøker å røre henne utstedes øyeblikkelig en fatwa på vedkommende. Hvis sykkelen skal transporteres i forbindelse med ritt blir den pakket inn i fløyel før den med kirurgisk presisjon legges pent i baksetet i bilen. Syklistens kjæreste kan bare drømme om samme omtanke og behandling. 
• I dagens sykkelverden er stadig mer av produksjonen satt ut til Asia, og en rekke av de største sykkelmerkene er amerikanske. Den etnosentriske europeeren synes dette er å skjende sykkelsporten; sykling er en sport med røtter i Europa og kulturarven må ivaretas! Rammen og utstyret på sykkelen er helst fra Italia, fortrinnsvis håndlagd. Alt annet enn EU-produsert er juggel uten lidenskap. Interessant nok kjører han til og fra ritt og trening i en Toyota Avensis. 
• Bohemen. Ingen syklister forstår bohemen; sykkelen hans er skitten og lite velholdt, og det er ingen ordens- eller motesans å spore. Det knirker fra kranken når han sykler, halvparten av girene fungerer ikke, det er et kraftig kast på bakhjulet hans, drikkeflaskene inneholder en interessant bakterieflora, og klærne gikk av moten samtidig som Baywatch tok av på TV2. Likevel vinner han alltid klubbrittene. Etter trening hiver han sykkelen på bagasjeplanet på pickupen og fyrer opp en sigarett. 

Neste gang: En guide til syklistenes økonomiske kreativitet!

Kommentarer