Jeg leste nylig i Wall Street Journal at Lance Armstrong fortsetter å konkurrere på Strava (“The Last Place Lance Can Race”), men da jeg søkte opp Armstrong på Strava virket det som profilen hans er blitt fjernet, eller i det minste utilgjengelig for offentligheten.
Dette fikk meg til å reflektere over mitt forhold til Armstrong, Livestrong, dop og juks, gevinster og tapere – og om Armstrong bør få lov å konkurrere på Strava.
(For de som ikke vet hva Strava er: Det er en krysning av treningsdagbok og Facebook, hvor du kan sammenlikne dine prestasjoner mot andre. Den mest interessante egenskapen er at man kan opprette “segmenter”, feks fra gressbanen og opp til Tryvann, og så vil alle som har syklet den strekningen få sin prestasjon på det segmentet plassert på en resultatliste. Den som til enhver tid har den beste tiden på et segment innehar da “King of Mountain”-tittelen for det segmentet. Se www.strava.com for mer informasjon.)
Dette fikk meg til å reflektere over mitt forhold til Armstrong, Livestrong, dop og juks, gevinster og tapere – og om Armstrong bør få lov å konkurrere på Strava.
(For de som ikke vet hva Strava er: Det er en krysning av treningsdagbok og Facebook, hvor du kan sammenlikne dine prestasjoner mot andre. Den mest interessante egenskapen er at man kan opprette “segmenter”, feks fra gressbanen og opp til Tryvann, og så vil alle som har syklet den strekningen få sin prestasjon på det segmentet plassert på en resultatliste. Den som til enhver tid har den beste tiden på et segment innehar da “King of Mountain”-tittelen for det segmentet. Se www.strava.com for mer informasjon.)
Mitt forhold til Armstrong
Jeg var en av dem som hadde en positiv holdning til Armstrong. Jeg trodde oppriktig at han konkurrerte uten dop, og jeg tok ham i forsvar de gangene hans prestasjoner ble debattert blant venner og kollegaer. Dette ble jeg selvfølgelig minnet på gjentatte ganger da Armstrong-fasaden omsider sprakk. Det føles virkelig som å ha blitt bedratt.
Jeg har støttet Livestrong-organisasjonen gjennom kjøp av flere Livestrong-trøyer samt et par Oakley-briller, jeg har vært på mailinglistene til Livestrong, og jeg var tilstede ved foredraget Armstrong holdt i Oslo i august 2009. Jeg har nå hivd trøyene mine, og meldt meg av all kommunikasjon fra Livestrong. Det føles rett og slett skittent å bli sett med Livestrong-effekter.
Jeg er dypt skuffet over at Armstrong har vist seg å være den jukseren han er. Jeg har blitt mye mer kynisk til både profesjonelle syklister og idrettsutøvere generelt, og tenker alltid “jaja, han blir nok tatt innen sesongen er over” hver gang jeg ser eller leser om en proffsyklist som har vunnet et ritt. Jeg har mistet den barnlige gleden man opplever når man ser noen vinne en konkurranse.
Kort fortalt synes jeg det Armstrong har gjort er dårlig gjort, trist og skuffende – og det hele koker egentlig ned til ren svindel. Det mest positive man kan trekke ut av hele denne fadesen er at sannheten som regel seirer til slutt.
De øverste brillene står høyere i kurs enn de nederste…
Motivasjon for å jukse
Fra fotballkamper på alle nivåer (kampfiksingsskandalen i norsk idrett) til kreativ regnskapsføring blant børsnoterte selskaper (Enron, Lehman Brothers) til forskningsjuks i viktige fagfelt (Jon Sudbø) til uskyldig Yatzy med venner: juks forekommer overalt, på forskjellige arenaer, på forskjellige vis, med forskjellige konsekvenser. Syklister – og Armstrong – er ikke unike eller pionerer.
Som de fleste andre ser jeg på dop som juks, og juks innebærer gjerne at noen tilegner seg en urettferdig fordel på bekostning av andre. Verden ville vært et bedre sted uten juksere.
Likevel, jeg har et inntrykk av at mange som uttaler seg fordømmende om dopere i sykling mangler en helhetsforståelse, og at vi i Norge virker å sitte på vår høye hest når det gjelder antidoping. Den dopingtatte hesten Camiro, juks av kappgangløperen Tysse (forøvrig, kappgang er en artig “idrett”) og Steffen Kjærgaard er selvfølgelig avvik fra den gyldne stien som norske idrettshelter ferdes på. Kanskje vi i Norge har et annet syn på doping ikke fordi vi er så mye edlere enn andre, men fordi vi har det så bra?
La oss gjøre et tankeeksperiment: Ola fra Norge og Alberto fra Spania, er to unge og lovende syklister. Begge står mellom å realisere proffsyklist-drømmen og å finne en jobb. La oss si at de begge i utgangspunktet har lik sannsynlighet for å lykkes som i proffsirkuset. Ifølge Ernst & Young er gjennomsnittslønnen til en proffsyklist cirka 2,1 MNOK (kilde: road.cc). Gjennomsnittslønnen for vanlige arbeidende i Norge er cirka 430.000 NOK, mens i Spania er den cirka 175.000 NOK (kilde: Wikipedia). Arbeidsledighetstrygd/dagpenger Norge er nok ikke så langt unna 300.000 NOK (om jeg har forstått reglene på www.nav.no korrekt), mens i Spania er den på cirka 48.000 NOK (kilde: Wikipedia).
For Ola handler sykling først og fremst om selvrealisering, så lønnen på 2,1 MNOK er ikke hans primære drivkraft. Han vet at han med 97% sannsynlighet vil finne seg en jobb dersom han ikke lykkes som syklist (3% arbeidsledighet, kilde: Economist), og økonomisk sett er han uansett ikke avhengig av sykkel for å få et godt liv.For Alberto handler det mer om å faktisk tjene til livets opphold, og lønnen på 2,1 MNOK er en viktig drivkraft for ham. Han vet at han med 75% sannsynlighet vil finne seg en jobb dersom han ikke lykkes som syklist (25% arbeidsledighet, kilde: Economist), slik at forskjell mellom oppside og nedside er betydelig større enn for Ola. Alberto har et klart større insentiv for å forsøke å lykkes i sykkelsirkuset.
Dersom Ola får beskjed fra lagledelsen om at “beklager, du er ikke god nok for proffsirkuset” så er det verste som skjer ham at han reiser hjem og mest sannsynlig finner seg en jobb og klarer seg veldig fint. Videre, Ola vil antageligvis være skeptisk til å å ta prestasjonsfremmende midler for å lykkes som syklist fordi han vil bli en paria i norsk idrett og samfunn forøvrig dersom han blir tatt.
Like enkelt er det ikke for Alberto. Sannsynligheten for at han vil bli arbeidsledig er nesten 10 ganger høyere enn for Ola, og dersom Albert faktisk går arbeidsledig vil han tjene 2,5% av hva han vil gjøre dersom han blir proffsyklist. Alberto vil dermed ha mye større motivasjon for å øke sannsynligheten for å lykkes som proffsyklist, for eksempel ved bruk av prestasjonsfremmende midler. Skulle han lykkes som syklist og ikke bli tatt så vil han følge den etablerte “tradisjonen” blant syklister, men skulle han bli tatt for doping vil han få relativt mild straff som noen få års utestengelse før han kan returnere til manesjen. Og han vil ikke tape ansikt i hjemlandet ettersom doping virker å være akseptert der.
Ser man på bakgrunnen til proffsyklister så vil man antageligvis finne langt flere som har noe til felles med Alberto enn Ola, selv om det virker som doping er et internasjonalt fenomen i sykkelverdenen (kilde: Wikipedia).
I lys av dette så er det kanskje enklere å forstå – men selvfølgelig ikke forsvare – hvorfor doping er så utbredt i sykling. Andre former for juks forekommer jo i andre idretter hvor det også er mye penger i omløp.
Jeg vil tro at Armstrong har betydelig mer til felles med Alberto enn Ola.
Doping blant syklister og Armstrong
Tour de France (TdF) ble først arrangert i 1903 av en avis der primærformålet var å øke salget av avisen. Kommersielle interesser er en dominerende drivkraft i idretten – samtlige profesjonelle lag bærer navnet til sine hovedsponsorer, og andreplass regnes som den første taperplassen (husker du hvem som tok 2. og 3. plass i TdF i 1999-2005? Nettopp). Uforholdsmessig mye positivt tilfaller den/de som vinner ritt. Dette har utvilsomt bidratt til en “målet helliger midlet”-holdning blant syklistene, som har til felles med andre idrettsutøvere at de har et sterkt ønske om å vinne.
Alle som følger med på landeveissykling vet at idretten preges veldig av at det er en lagidrett. Man holder sammen og man sladrer ikke på hverandre, uansett hva som skjer. Å bli stemplet som sladrehank av vennene sine er noe de fleste ønsker å unngå. Når konsekvensene av å sladre i tillegg er at ikke bare mister du og familien din deres levebrød, men at du setter også hele laget (eller flere lag) og alle pårørendes karrierer og økonomiske fremtider i fare, så er det vanskelig å være den første som bryter ut.
Kombinerer man vinnerskaller, sterke insentiver for å vinne uansett hva, en dopingkultur som gjennomsyrer idretten, et antidoping-arbeid som henger etter doping-arbeidet til idretten (av mange årsaker), og unikt kameraderi og lojalitet til hverandre, så er det ikke vanskelig å forstå at det både er vanskelig å ta dopere og å endre kulturen. Jeg vil forøvrig anbefale boka “The Secret Race” av Tyler Hamilton, som gir et usminket og interessant innblikk i hvordan juks og dop har utviklet seg i Armstrong-perioden.
Armstrong er i et folkerikt selskap når det gjelder doping. Han kunne og burde kanskje bidratt til antidoping-arbeidet, men han var – som vi alle er – et produkt av sin tid. Han mente at alle dopet seg, og at det legimiterte at han dopet også seg. For å illustrere hvor langt det er mellom de antatt rene syklistene: I 1999 må man ned til 7. plass for å finne en syklist som ikke er involvert i en eller annen doping-realtert sammenheng (italienske Nardello), i 2000 ned til 10. plass (Nardello igjen), i 2001 til 4. plass (kazakstanske Kivilev), i 2002 ned til 6. plass (portugisiske Azevedo), i 2003 ned til 5. plass (spanske Zubeldia), i 2004 også ned til 5. plass (igjen Zubeldia, som hadde skiftet til US Postal…) og i 2005 ned til 8. plass (australske Evans). Ingen som havnet på pallen i Armstrongs tid var altså rene. Se Wikipedia for mer informasjon.
La oss sammenlikne Armstrong med Ikea: Ikea er den suksessen det er ikke bare fordi de har det største utvalget, eller de laveste prisene, eller den beste distribusjonen eller den beste markedsføringen. Ikea har mange konkurrenter som slår dem på enkeltpunkter, men ikke på helheten. Ikea er en suksess fordi de har et tydelig fokus på hva de skal være (og ikke være), og alle aktiviteter de gjør henger tett sammen og underbygger hverandre.
Likhetene mellom Ikea og Armstrong: Armstrong hadde ikke nødvendigvis det beste laget, det beste utstyret, de beste trenerne eller det beste dopingopplegget (i alle fall ikke i starten). Jeg tror nøkkelen til hans suksess var at hans eneste mål var på TdF-seier, og han sørget for at hver eneste detalj var rigget for å realisere det målet. Totalt bruker en TdF-vinner 85-95 timer på å gjennomføre alle etappene. I 1999 var det 23 minutter mellom nr 1 og nr 10 (+0,4%), i 2000 var det 18 minutter (+0,3%), i 2001 var det 22 minutter (+0,4%), i 2002 var det 19 minutter (+0,6%), i 2003 var det 19 minutter (0,4%), i 2004 var det 23 minutter (0,5%) og i 2005 var det 16 minutter (0,3%). Med andre ord, marginene er virkelig helt minimale. Armstrong satte ett mål for sesongen, og brukte all tid og energi på å fokusere på det ene målet. Han tvang utstyrsprodusentene til å utvikle utstyr som ga ham ørsmå forbedringer. Han målte nøyaktig maten han spiste. Han dro på detaljerte rekogniseringsturer i TdF-løypa tidlig hver vår. Og hans doping-opplegg var nøye planlagt og gjennomført. Andre lag klarte simpelthen ikke å gjennomføre strategien sin på samme måte som Armstrong gjorde.
Armstrong var altså akkurat like råtten som resten av gjengen, men hans tilnærming og gjennomføring skilte ham fra resten.
Armstrongs finansielle imperium
Armstrongs finansielle suksess er tuftet på hva han presterte i løpet av sykkelkarrieren(e), og Armstrong har utvilsomt melet sin egen kake til det fulle basert på mulighetene syklingen ga ham. Det amerikanske finansbladet Forbes anslår at han dro inn hele 28 MUSD i 2005, og 20 MUSD i 2009 – altså godt over 100 MNOK årlig. Til sammenlikning, ifølge en artikkel på Road.cc er minimumslønnen for profesjonelle syklister er satt tilcirka 240.000 NOK, og revisjonshuset Ernst & Young anslår at den gjennomsnittlige profesjonelle UCI-syklisten tjenercirka 2,1 MNOK. Det er nok noen få syklister som Contador, Schleck, Cavendish, Hushovd, m.m., som drar opp dette gjennomsnittet kraftig, slik at en mer representativ lønn (feks medianlønnen) er betydelig lavere. Med andre ord, Armstrong tjente mer på én dag enn en fersk proffsyklist gjør i løpet av ett år, og mer på én uke enn en gjennomsnittlig proffsyklist drar inn på ett år. Det er enorme beløp.
Ifølge Forbes var Armstrongs inntekter var fordelt mellom pengepremier (TdF og oppvisningsritt primært), sponsorinntekter fra lagsponsorer (US Postal, Discovery, Radio Shack) og fra personlige sponsorer (Trek, Oakley, Nike, Giro, treningssentre, drikkevarer, bilmerker, sportsernæring, osv.), fra sykkelbutikken Mellow Johnny, fra taler og foredrag, og fra bøker og annet. I tillegg kommer nok alt som er knyttet til Livestrong. Armstrong har altså bygd et helt imperium og han hadde inntil nylig mange økonomiske bein å stå på.
Jeg tror det er rimelig å anta at disse inntektsstrømmene i praksis har nådd null nå. Armstrong er nødt til å fornye seg og finne på noe nytt for å tjene til livets opphold. Og, som det gjerne må gå i USA er det nok flere som vil prøve å ta sin bit av Armstrongs enorme formue gjennom søksmål og krav om erstatning på ymse grunnlag. Armstrong har gjort seg fortjent til en tøff fremtid.
Pengene Armstrong har håvet inn har kommet fra flere kilder, og det er rimelig å tro at de forskjellige aktivitetene har hatt synergieffekter på hverandre. Så hvordan ville pengene vært fordelt dersom man tok Armstrong ut av likningen?
Men hvem skulle hatt premieinntektene?
Armstrong vant riktignok TdF, det rittet som gir mest kommersiell gevinst, men alle vet også at han konkurrerte ikke med medlemmer av Syklingens Etiske Utvalg. Dersom Armstrong ikke hadde deltatt, eller blitt fratatt seirene sine på et tidligere tidspunkt, hvem skulle i så fall ta hans plass – Pantani, Zülle, Escartin, Virenque, Olano, Botero, Ullrich, Beloki, Moreau, Heras, Mancebo, Rumsas, Leipheimer, Vinokourov, Hamilton, Mayo, Basso, Klöden, Rasmussen, Pereiro eller Landis? Armstrong jukset seg til seier og er dermed en jukser, men det må sies at de han konkurrerte med stort sett også var juksere.
Det smarte med pengepremier er at det er lett å identifisere hvor mye penger det faktisk er snakk om. Dessverre har den enorme mengden juksere har ødelagt for de rene syklistene, så det er omtrent umulig å fastslå hvem de rene var. Så dersom Armstrong skulle ha tilbakebetalt pengepremiene fra rittseire, hvem skulle egentlig hatt dem? Én løsning kunne vært at at pengene gis til antidoping-arbeidet til en troverdig organisasjon (ikke UCI).
Måten Armstrong syklet fra motstanderne virket imponerende. Spesielt denne etappen har jeg holdt som en favoritt. Ikke nå lenger.
Hva med sponsorinntektene?
Pengepremier fra ritt er likevel bare den ene av to store inntektskilder. Den andre er sponsorer. Gjennom all juks og fanteri vokste den internasjonale sykkelbransjen seg stor i perioden under og etter Armstrong. Bare se på den enorme økningen i medlemstall i sykkelklubber, deltakere i ritt (de fleste rittarrangører i Norge melder jo om rekorddeltagelse hvert år), og ikke minst sykkelsalget. De fleste gladamatører i ritt har sykler som koster betydelige beløp, og utstyret holder gjerne samme nivå som proffene. Med økt interesse for sykling blir det også betydelig mer penger i omløp.
Med økt etterspørsel etter alt som har med sykkel å gjøre har en rekke bedrifter tilknyttet sykkel-økosystemet gjennom hele verdikjeden kunne slått seg opp og sysselsatt mange mennesker verden over. Man kan kanskje si at sykkelbransjen har vokst seg større med Armstrong enn den ville uten Armstrong. Det er vanskelig å forestille seg at Armstrongs konkurrenter på den tiden har en like eksotisk og kommersielt appellerende historie som Armstrong selv (kampen mot kreft + 7x TdF). Det interessante spørsmålet er derfor om den markedsveksten Armstrong bidro til tilfalt samtlige aktører i sykkelsirkuset, eller om Armstrong tok alt selv. Hvis det er sånn at relativt sett flere sluttkunder valgte Trek, Oakley, Nike, Giro, og andre produkter som sponset Armstrong i stedet for konkurrerende alternativer fordi nettopp Armstrong frontet deres produkter, så har Armstrongs juksing bidratt til at hans sponsorer har vunnet på bekostning av andre merker. Vinnerne og taperne i dette perspektivet er de forskjellige sponsorene.
En annen dimensjon er sponsorinntektene som Armstrongs konkurrenter har gått glipp av som følge av at de aldri vant TdF. For eksempel: Sponsorene til Jan Ullrich ville solgt flere av sine produkter dersom det var nettopp Ullrich som sto ikledd maillot jaune på Camps Élysées, og det ville resultert i flere og mer lukrative sponsoravtaler for Ullrich. I tillegg ville han kunne ha krevd bedre betalt for å stille i oppvisningsritt i etterkant av TdF, som gjerne betaler godt. Dette ville i så fall ha vært ekstrainntekter som Ullrich ville kunne ha fått sin del av.
Det er nok på dette grunnlaget at en del søksmål kan dukke opp fra andre sponsorer og utøvere, og som kan ramme Armstrong og hans (tidligere) sponsorer. Likevel, det vanskelige med sponsorpenger er å måle hvor mye Armstrong eventuelt har narret til seg som burde tilfalt andre. For å forstå komplikasjonen kan man kanskje trekke en parallell til sommerfugleffekten: En ofte brukt måte å beskrive teorien er at når en sommerfugl slår med vingene sine ett sted på planeten så vil man få en storm et annet sted. At Armstrong vant sin første TdF i 1999 har skapt en uendelig rekke ringvirkninger som gjør at Armstrong (og verden forøvrig) er hvor den er i dag. Det er helt umulig å spole tilbake historien og rekonstruere hvordan den ville ha vært dersom Armstrong ikke hadde vært en del av historien.
Lance Armstrongs Nike-reklame gir en bitter ettersmak.
Hva med alle de andre inntektene?
Armstrong har også tjent på bøker, foredrag, sykkelbutikken Mellow Johnny’s og andre aktiviteter. Her er det vanskeligere å kunne si at noen er direkte skadelidende. Den enkelte sluttkunde som har kjøpt en eller flere av de mange Armstrong-bøkene, deltatt på foredag, kjøpt butikker fra Mellow Johnny’s eller andre Armstrong-/Livestrong-produkter kan jo selvfølgelig føle seg lurt.
Hvem er det som egentlig taper når man kjøper og leser en Armstrong-bok? Armstrong, forlaget og bokhandler-apparatet tjener hver sin del av pengene når du kjøper boka. Du har brukt litt penger og en del tid på å konsumere innholdet av boka. Det verste som har skjedd er at det viser seg at store deler av Armstrong-historien er et fabrikkert eventyr, ikke noe genuint. Du har med andre ord lest skjønnlitteratur. Ingen betydelig skade er skjedd. Dessuten er det vanskelig å identifisere hva alle kjøperne av boka ville ha brukt pengene og tiden på dersom de ikke hadde kjøpt boka. Det samme resonnementet gjelder for foredragene – de store taperne, for å bruke det ordet, er sluttkundene, men det er jo ikke store personlige tap det er snakk om, og i hvert fall ikke nok til at enkeltindivider kan gjøre krav på en eller annen form for erstatning.
Og så har man alle oss som har kjøpt Armstrong-/Livestrong-produkter. Dette er delvis diskutert i foregående avsnitt, men at man har kjøpt en Trek-sykkel i stedet for en Specialized-sykkel eller bruker en Giro-hjelm i stedet for en fra Catlike fordi man har gått på Armstrong-hysteriet så er fortsatt ikke det verste som kunne skjedd. Produktene er jo funksjonelt sett akkurat like bra på tross av dopingen. Armstrong var ifølge mange kilder ekstremt opptatt av detaljer (i boka “Lance Armstrong’s War” får man vite at Armstrong kalte sitt sykkelutstyr som skulle gi ham en fordel for “The Shit That Will Kill Them”), og det meste av forbedringene Armstrong og de andre proffe har tvunget frem har også ført til bedre produkter for oss sluttbrukere.
Livestrong og kreftsaken
At Armstrong faktisk hadde kreft og overlevde den får man ta for god fisk og som et inspirerende eksempel på at man kan overleve kreft selv om sannsynligheten ifølge legene er lav. Livestrong-organisasjonen var forhåpentligvis etablert med de beste hensikter, og de som jobber for Livestrong gjør det nok fordi de faktisk brenner for saken. Armstrong har til og med trukket seg ut av Livestrong for å ikke belemre dem ytterligere med dopingsaken. Så de av oss som har kjøpt Livestrong-effekter får trøste oss med at pengene gikk til en god sak. Når det er sagt, de gangene jeg føler for å gi økonomisk støtte til kreftsaken så er Aktiv Mot Kreft et naturlig valg, ikke Livestrong.
Som en kuriositet saumfarte jeg sykkelbutikker på jakt etter Livestrong-effekter, og med noen få unntak ser det ut som de fleste butikkene forsøker å fase ut Livestrong-artikler. Oslo Sportslager, Milslukern, Bull Ski, Sørensens Sykler, Kjell Sykkel, BOA Sykler, Gmax/G-sport, Intersport, XXL, Bikebuster, Bikedeal og Competitive Cyclist fører ingen Livestrong-artikler. Mellow Johnny’s – som er Armstrongs egen sykkelbutikk – selger hjelm og klær, men utvalget var påfallende lite. ChainreactionCycles.com selger en skokk med Livestrong-artikler, inkludert Nike-klær, Oakley-briller og Giro-hjelmer til samme pris som tilsvarende produkter uten Livestrong-merkenavnet. På Wiggle.co.uk ligger det per i dag fem produkter ute: 3x Nike-plagg (trøye, shorts og beinvarmere for damer) nedsatt 50%, og 2x Oakley-briller nedsatt 10%. Øvrige Oakley-produkter er også nedsatt tilsvarende eller mer.Evans Cycles har et par trøyer til ikke nevneverdig nedsatt pris. Bikeshop.no selger Giro Aeon Livestrong-hjelmer med 47% rabatt, men det er ikke noe billigere enn øvrige 2012-modeller av Giro Aeon. Ved å google “Livestrong” + Trek, Oakley og Nike så ser man kjapt at disse merkene tilbyr fortsatt produkter med Livestrong-merkenavnet – selvfølgelig uten referanser til Lance Armstrong. Giro, derimot, har gjemt unna alle referanser til Livestrong og Armstrong på sine sider, og jeg mistenker at det som finnes av Livestrong-hjelmer på diverse butikker tilhører restlagre.
Er det noe å lære av Armstrong, egentlig?
Oppi alt det elendige som ligger i ruinene av Armstrong-svindelen er det noen få positive momenter man kan trekke ut:
Sannheten varer lengst. Så stemmer det faktisk, det våre foreldre fortalte oss da vi var små. Løgner, trusler og bestikkelser vil til slutt felle deg – uansett hvor lenge du prøver å skjule deg.
Inspirasjon til et sunnere liv. Det er rimelig å si at sykkelinteressen – som Armstrong med flere har bidratt til å hausse opp – har hatt en sosial og helsemessig gevinst for mange. Det er selvfølgelig veldig kjedelig at juks og fanteri har vært inspirasjonen til manges livsstilsendringer, men samtidig må man huske at alle de positive tingene ved å ha blitt mer aktiv er uavhengig av at Armstrong og gjengen doper seg til topps. Det er fortsatt like morsomt å kjenne at formen er bedre, skrytehistoriene på jobb mandagen etter Birken når man har slått sjefen sin er fortsatt tilfredsstillende, og samholdet i de lokale sykkelklubbene er fortsatt like sterkt. Det er viktig å ikke henge opp sykkelen og falle tilbake til potetgullivet bare fordi det viser seg at det som opprinnelig inspirerte en til å endre livsstil er juks.
Ha fokus; gjør noen få ting ekstremt bra. Dopingen til Armstrong var en viktig del av seiersoppskriften hans, men hans metodiske tilnærming til konkurranse var nok også av betydning. Ingen vet hvordan TdF-resultatlistene ville sett ut dersom alle var helt rene, men det er godt mulig at Armstrong ville vært høyt oppe på resultatlistene uansett som følge av at han var så ekstremt fokusert. Akkurat det å være fokusert på prioriterte oppgaver er en lærdom som er overførbart til det meste annet i livet.
Hva med alle de andre skadelidende?
Listen over skadelidende er enorm (første eksempel jeg kommer på i hver kategori er satt i parenteser): Lagkamerater (Floyd Landis), familien til lagkamerater (Betsy Andreu), konkurrenter (Filippo Simeoni), støtteapparat (Emma O’Reilly), sannhetssøkende journalister (David Walsh), andre sykkelprodusenter/-merker (Greg LeMond), familien hans som må leve med livsløgnen hans (det må være kjedelig for barna hans!), kreftpasienter og pårørende som har latt seg inspirere av Livestrong-legenden, alle sykkelfans som har trodd på og forsvart løgnene, og alle som har prøvd å fortelle sannheten uten å ha blitt hørt eller trodd.
Jeg har ingen anelse hvordan Armstrong eventuelt kan gjøre opp for hva han har påført disse, men det er uansett på det rene at det er mange triste skjebner i kjølvannet av Armstrong-orkanen.
Hva ville vært en passende straff?
Armstrong er blitt strippet for alle TdF-seire og fratatt retten til å konkurrere i fremtidige ritt, som for ham må være en tung straff. Hvordan Armstrong helst bør bøte for all ugagn må være opp til eventuelle domstoler, og jeg har ingen forutsetninger for å konkludere hverken med hensyn til økonomisk kompensasjon eller eventuelle samfunns- og fengselsstraffer. Derimot mener jeg at det ville ha vært riktig av Armstrong å i det aller, aller minste beklage seg ovenfor alle menneskene han har forkludret livene til, og det ville vært rimelig dersom Armstrong ble tvunget til å bidra til å gjøre sykling til en renere sport. Ingen syklist kan mer om å dope seg uten å bli tatt, så her bør det være mye å hente når det gjelder å forstå hvordan doping har fått grobunn og iverksette korrigerende tiltak.
Bør Armstrong få lov å konkurrere på Strava?
Så tilbake til det som artikkelen startet med, nemlig at Armstrong konkurrerte på Strava.
Det fine med internett og sosiale nettverk er at det skal være åpent for alle, inkludert Armstrong, og å utestenge ham derfra – som noen har tatt til orde for – blir kanskje desperat.
Det sterkeste argumentet for å fjerne Armstrong fra Strava, og dermed fjerne muligheten for å “konkurrere”, er at Strava ønsker at alle gjør seg fortjent til sine resultater gjennom ren konkurranse (Strava “Stand with us”). Armstrong en frynsete dopingbakgrunn. Og så kan jo Strava-medlemmer oppleve det som demotiverende at en anerkjent jukser faktisk får lov å konkurrere med dem.
På den andre siden, det er ingen pengepremier eller andre belønninger å hente ved å vinne “King of mountain”-titler på Strava, annet enn anerkjennelse blant medsyklister. Det er helt opp til hver enkelt om man vil følge avdanket, dopet eks-proff på et sosialt treningsnettverk. Om man blir slått av Armstrong på et segment, gjør det egentlig noe fra eller til? Han er strippet for alle TdF-seire, sponsorene har forkastet ham, han er utestengt fra konkurranser på livstid, og fremtiden hans ser mager ut. At han fortsetter å logge treningstimer og ta KoM-seire i diverse Strava-segmenter er jo ganske ufarlig sett i lys av millionsvindelen han ellers har drevet med. Sjefen i Strava har ifølge Bloomberg ikke tenkt å sparke ham ut, så at han er blitt utilgjengelig på Strava er trolig av egen fri vilje. Hvis de likevel mot formodning kastet Armstrong ut så kan han jo bare melde seg inn igjen med et pseudonym.
Dessuten er det viktig å huske at Strava egentlig bare er et sosialt nettverk, ikke en ekte konkurranse eller serie konkurranser der det er virkelige ting som står på spill. Skulle man stille opp i et ritt eller løp så er man uansett garantert at Armstrong ikke vil stille opp med det første grunnet utestengelse.
Så mitt standpunkt til hvorvidt Armstrong bør få lov å konkurrere på Strava er at det er ett fett. Armstrong-korthuset har falt og svindleren er avslørt. Konsekvensene kommer. I lys av de potensielt enorme implikasjonene av at Armstrong var en svindler fremstår det at man kunne måle krefter med Armstrong på Strava som en harmløs kuriositet.
