Årets første ritt

På Østlandet er Enebakk Rundt en klassisk start på sesongen, og i år ble rittet arrangert for 29. gang, i sol og fantastiske forhold. Antall deltakere var rekordmange; 1.400. Blant dem fantes alt fra hardcore Rye Express-syklister til ex-sofagriser på vei til et bedre liv.

Da jeg gikk gjennom den store parkeringsplassen på vei til sekreteriatet så jeg kanskje et par hundre syklister som gjorde seg klare til start, og det var en del typer som jeg la merke til (litt fordi jeg kjenner igjen meg selv og litt fordi jeg har opplevd disse typene på nært hold):

• De quasi-profesjonelle. Medlemmer av de store Oslo-klubbene flokker gjerne rundt lagkapteinen, som helst er en tidligere offiser, før rittet starter. Med skarp tone skisseres dagens strategi: Vinne lagkonkurransen, alle skal ta sin del foran i rulla, de som punkterer får klare seg selv, og de som ikke er i stand til å henge med er ikke verdt shortsen de går i. Lagets medlemmer nikker samtykkende om at dette må være den beste strategien før de i plenum stikker til skogs for å late vannet og kontrollere at hverandres urin er blank. Vel ute i løypa er rulla i god gang og de ligger an til rekordtid. Kapteinen roper beskt «sykle tettere, kjøtthuer» og «tett den luka, for faen» til sine egne. Eventuelle forstyrrende elementer som blander seg inn i kjeden får traumatiserende kjeftskurer fra samtlige på laget, og syklister som måtte komme i veien kommanderes til å «holde høyre!!!» i god tid. To-tre stakkarer i laget som punkterer eller ikke klarer å holde hjul kommer ensomt i mål 20 minutter etter at laget har syklet inn til ny løyperekord – men lagkapteinen er ikke fornøyd og ser pessimistisk på Trondheim-Oslo. Alle på laget gleder seg likevel til neste samling.
• Utstyrskongen. Det er ikke uvanlig at mennesker blir besatt av ting og investerer gjerne uforholdsmessig mye tid og penger på én ting. Utstyrskongen er et sånt eksempel. Fyren varmer opp på sin eksklusive sykkel som er koblet på en Tacx-rulle (selvfølgelig med eget oppvarmingshjul) mens han vurderer hvilke av de tre hjulsettene han skal bruke. Blikkene forbipasserende får tyder på selvsikkerhet. De første to milene etter startskuddet går er han langt foran i løypa, men etter en times tid flommer laktaten over og han sliter med å henge på halen. Etter målpassering er det rett bort til bilen for å hive inn sykkelen mens han mumler noe om at utstyret ikke holdt. Sannheten er at om han ikke fikk den energibaren av Seigskinnet to mil fra mål så ville han gått i oppløsning. Sjekk gjerne Finn.no dagene etter et ritt; det er ikke umulig hele sykkelparken hans er til salgs til en god pris!
• Naturtalentene. For de av oss som trener beinhardt og målrettet for å klare merket i Birken eller være topp 10% i et ritt er Naturtalentene det verste som finnes. Etter en tre ukers latmannsferie i Syden dukker det opp en av disse, på en gammel Peugeot sykkel med ujusterte 9-delt gir lånt av sin onkel. Startnummeret er satt på skeivt, og medsyklistene i startområdet betrakter personen som en kuriositet. Halvveis gjennom rittet henger Naturtalentet med uten anstrengelser, og langspurten de siste fem kilometerne til mål er det ingen som klarer å henge på med (selv om sykkelen skrangler som en gammel vaskemaskin). I mål forklarer Naturtalentet at dette må ha vært ren nybegynnerflaks, og unnskylder seg for å ha slått alle som har trent så mye og lenge. Seks ritt senere, med nøyaktig samme utfall i alle, får Naturtalentet tilbud om kontrakt hos et profflag, mens vi andre fortsetter å klore oss til å komme inn under merkekrav.
• Debutanten. Vi har alle vært en Debutant, og det er veldig hyggelig at stadig flere lar seg introdusere til sykkelkonkurranser… Noen fordi de er gode i en annen idrettsgren og vil prøve noe nytt, andre fordi de har inngått et veddemål, og andre som har funnet en ny mening med livet. Så det er litt komisk å tenke på at vi en gang også beinet rundt startområdet i hårete bein med villfarne og spørrende blikk: «Er ikke åtte mil kjempelangt? Kommer jeg i mål før det blir mørkt? Alle andre er da mye mer trent enn meg? Nei fader, nå må jeg på do for fjerde gang i dag! Hva hvis jeg punkterer? Best å ta med nok mat, holder seks energibarer og tre geltuber – og to reserveslanger, men det er jo ikke plass i lommene i trøya! Er det trygt å kjøre så tett bak andre syklister? Og hvor er hardbarka mannfolk – det er jo bare gutter med barberte bein her?»
• Seigskinnet. Syklisten selv er den lokale sykkelklubbens gudfar; han var selv med på å grunnlegge klubben og alle de lokale rittene. Sykkelen er helst en Colnago fra 1970-tallet, den samme typen som Merckx hadde da han syklet for Molteni, med gir på ramma og stropper på pedalene. Ved første øyekast ser dette ut som en fortapt pensjonist, men de senete beina og slanke kroppen avslører en dreven veteran. Seigskinnet er sterk som en okse og drar mer enn sin del foran i feltet – nybegynnere og andre ferskinger råtner helt i forsøk på å følge ham. Han gjennomfører sitt 42. Trondheim-Oslo til sommeren (alle ganger under 18 timer). På spørsmål om han trener mye svarer han «nei, det blir bare et par økter om dagen – før og etter formiddagsmaten – hver dag året gjennom». Klassekameratene hans er nå på gamlehjem med gåstol og KOLS, men Seigskinnet selv var han som lett passerte deg på Birkebeinerrennet ved Skramstad på treplankene sine, og som tok merket for moro skyld…
• Den distré. Alle lag og gjenger har en distré type som bidrar til en fargerik opplevelse. På tross av at lagkapteinen har gitt ham en huskelapp med hva han må ta med til ritt (sykkel, bekledning, mat, drikke, lisens) glemmer han minst ett av tingene. I bilen, halvveis til startområdet, kommer han på at han har glemt sykkelen hjemme og må snu. Denne forsinkelsen gjør at han ikke rekker å varme opp før rittet skal starte. Heldigvis har en lagkamerat hentet startnummer til ham, så litt tid spares der. To minutter før startskuddet går innser han at han trenger drikke, og beiner til garderobene for å fylle på med vann. En halvtime inn i rittet må han tisse, og to lagkamerater støtter ham mens han lar det stå til i fart. På mirakuløst vis kommer han i mål med laget sitt, og etterpå kjører hjem med sykkelen montert på feil biltak.
• Kulene. I alle ritt er det en og annen kule; en ovalt formet person på sykkel. Ved første øyekast fremstår ikke Kula som en trussel, men synet kan bedra! I første motbakke må kula av sykkelen og trille den opp, og du tenker automatisk «sees i mål!». Men så, når du tråkker alt du orker på 52×11 i nedoverbakke for å henge med feltet ditt ser du at Kula seiler forbi deg uten å tråkke engang. For en maktdemonstrasjon av tyngdekraft! Et par mil senere er det duket for en ny motbakke, og igjen så har Kula gått av sykkelen for å trille opp… Nok en gang er det du som har overtaket på kula, men det varer bare til neste nedoverbakke. Den eneste måten å slå kulene på er å delta i ritt som avslutter i motbakke, for eksempel etappen Geiranger-Juvashytta (i Viking Tour).

Om noen klager på at det ikke er et fargerikt fellesskap i sykkelmiljøet, så får du oppfordre dem til å delta i ritt!