konkurranseløp

Oslo Maraton 26.09.2010

Ifølge arrangøren SK Vidar var over 16.000 deltakere fra 71 nasjoner påmeldt i Oslo Maraton. NRK forteller på sportsrevyen på søndag at «aldri før har så mange…».

Live resultat-tjenesten forteller at 1.613 gjennomførte maraton, 5.928 mestret halvmaraton, 2.344 spurtet seg gjennom 10-kilometersdistansen, og 473 pinte seg gjennom 3 kilometer. Det betyr at av de 16.000 påmeldte var det i underkant av 11.000 som gjennomførte. Gratulerer til alle sammen!

Jeg har aldri løpt en hel maraton før. Fordi et langsiktig mål er Norseman, og ett av årets høydepunkter for meg er New York City Marathon i november, meldte jeg meg på Oslo Maraton for å bli kjent med distansen. Jeg burde nok løpt flere kilometer ved siden av all syklingen i år, men én tur på 27 kilometer og Birkebeinerløpet var det jeg fikk til av turer over to mil før dagens løp. Likevel, jeg satte meg som mål å komme inn under 4:00 – det må da være et greit mål i maratondebuten?

Forberedelsene mine fulgte «suksessoppskriften» fra Birkebeinerløpet: Minimalt med trening, passe mye mat, og i overkant lite søvn. Frokosten var tynn i forhold til når jeg sykler lange ritt, men tre skiver med kalkunskinke, en sterk kopp kaffe, og en del vann før start måtte holde.

Med godt – om noe kjølig – vær falt utstyrsvalget på de upåklagelige 2XU-tights’ene, grå Falke t-trøye, Buff, Garmin 310XT-klokka og Asics Hyperspeed 4 konkurransesko (som kun har blitt brukt én gang før på  12 kilometer – ingenting er bedre enn å stille til konkurranse i nesten uprøvd utstyr).

Skovalget falt på Asics Hyperspeed 4, selv om jeg lenge vurderte noen med bedre demping.
 

Jeg sto opprinnelig i pulje 2 ved starten, men da jeg så at fartsholderen for 3:45 sto i pulje 1 tok jeg et lite tigersprang inn i pulje 1-feltet. Jeg tenkte at om jeg hang med 3:45-feltet lenge nok så måtte jeg jo ende på under fire timer til slutt. Strategien om å henge med de kjappeste i Jotunheimen Rundt gikk jo til helvete etter 5-6 mil, og selv om jeg egentlig aldri blir klok av skade måtte 3:45 være realistisk…

Startskuddet gikk og feltet sto stille lenge før vi endelig kom oss av gårde. Jeg sto aller bakerst i pulje 1, og avstanden til 3:45-fartsholderen ble umiddelbart ganske stor.  Syklisten i meg hadde veldig lyst på å gi jernet og hive meg på hjul, men jeg holdt igjen og tenkte på at det jeg sparte av krefter nå ville jeg få igjen for på andre runde.

Langs Mosseveien var det i utgangspunktet kun ekstremt lite inspirerende containerne å se på, men da elite-løperne kom som skremte gaseller mot oss skjønte jeg at de virkelig kjappe i maraton virkelig har tempo. Mange av løperne i feltet vårt slet tydeligvis med gass som måtte ut; det var et par som sprengte desibelskalaen med kraftige rap. Better out than in… Et annet morsomt innslag var en eldre, noe kort kar som løp i bar overkropp, til glede og besvær.

Tilbake i Oslo sentrum og forbi Stortinget var det bedre stemning i løypa og den giftblåe Powerade’en på drikkestasjonen smakte nydelig. Dessverre begynte ekornblæra fra Mjøsa Rundt å rope etter oppmerksomhet, og jeg begynte å tenke på hvor jeg kunne markere meg uten å få politien etter meg.

På de første 10 kilometerne var tempoet ekstremt stabilt på noe under 5:10 og pulsen vaket rundt 77% av maks. Sikkert som banken!

Ved 11. kilometer tok jeg endelig igjen 3:45-fartsholderen og samtidig fant jeg en ubesudlet busk. Jeg gjorde en enkelt vurdering: Jeg gir fra meg et par minutter av totaltiden mot en ekstremt mye mer komfortabel løpetur. Fartsholderen skulle jeg alltids klare å ta igjen!

Frem til vending på Schøyen holdt jeg følge med en hyggelig nanoteknologi-student fra NTNU som hadde som mål å debutere med en tid under 4 timer. Vi satte opp giret bittelitt for å ta igjen 3:45-fartsholderen, og spøkte om at dersom dette var maraton, så var det jo bare moro. At vi kunne snakke uanstrengt med hverandre bekreftet at tempoet var bærekraftig.

Rett før Aker Brygge ble det en snål sløyfe på enda en containerhavn, og her begynte jeg å lure på om dette virkelig er det beste Oslo kan by på i en maraton. Uansett, vi nærmet oss fartsholderne og jeg følte meg supersterk. Dette kan ikke gå galt!

Halvveis hadde jeg økt tempoet noe, og lå stabilt på cirka 5:05 på de siste 10 kilometerne. Pulsen falt og lå på 75%. Om beina føles like bra ved 30-35 kilometer så skal alle få se en langspurt fra en annen verden!

Nå skal jeg være ærlig og si at jeg synes løypa til Oslo Maraton er helt ræva. Det er sikkert av hensyn til trafikk at halve løypa går via containerhavner, men tenk så mye stiligere løypa ville vært om den startet og sluttet på Bislett, og gikk via St. Hanshaugen, Majorstua, Frogner, Schøyen, Aker Brygge, Grønland, Grünerløkka, Grefsen, og så videre? Mens jeg tenkte på dette løp vi gjennom Akershus Festning og satte i gang på runde nummer to.

Hege langet meg en flaske vann som jeg nøt godt av, og som ble broderlig delt med nanoteknologi-studenten. Frem til runding ved Mosseveien gikk det litt tyngre, med antydning til smerter i ankler, knær og hofte. Men smerte er feighet som forlater kroppen, og det var bare å se fremover. 3:00- og 3:15-gruppene løp mot oss før vi kom til vending. Jeg lå på hjulet til 3:45-fartsholderen og beina virket friske. Det store spørsmålet var om jeg ville møte den berømte veggen ved tre mil.

Ved Stortinget sto faren min med en flaske Powerade (grå, ikke blå!), en Windose-gel og reserveparet med løpesko. Jeg trengte ikke å skifte sko, men rev med meg drikke og gels. Ved passering av tre mil møtte jeg ikke veggen, og tok med glede fatt på siste fjerdedel.

Tempoet fra 20. til 30. kilometer var mer ustabil enn tidligere, men likevel stort sett rundt 5:10, og snittpulsen økte til 77-78%.

Frem mot Schøyen jublet Ingrid Kristiansen oss frem, og det var tydeligvis mer futt i henne enn i beina mine. Da jeg spurte henne hvordan hun orket så mange maratonløp, så lo hun bare. Kanskje latter og smil er nøkkelen til suksess i maraton? Det var i alle fall mange som hadde et smertepreget smil i ansiktet nå som vi var forbi tre mil, og jeg hadde nok et stygt dollarglis selv.

Ved drikkestasjonen på Schøyen var jeg så dum at jeg begynte å gå litt for å få i meg drikke sammen med Windose-gel’en, og da jeg skulle ta fatt på den lille brua stivnet beina kraftig. Der og da innså jeg at å holde følge med 3:45-folket ville bli vanskelig, og fokuset gikk over til å ikke stoppe løpingen, og heller la tiden bli hva det ville. Dessverre ble også nanoteknologistudenten borte for meg.

Fra 35. kilometer krøp tempoet seg sakte opp mot 6:00 min/km, og den planlagte langspurten min gikk til skogs. Mentalt sett var jeg fokusert på å gjennomføre og humøret var veldig bra. Pulsen krøp seg til i overkant av 80%, men jeg følte meg ikke spesielt  tom for næring. Smerten i beina var også holdbar. Det eneste problemet var at beina ikke ville. Hvis dette er å møte veggen, så må jeg si at maraton-veggen ikke er i nærheten av den horrible syklist-veggen (som sist ble sett på Sognefjellet i Jotunheimen Rundt). Uansett, med fokus på ett bein foran det andre ville dette gå – forhåpentligvis under 3:50.

De siste små kneikene inn mot mål var tunge, men stadige kikk på klokka tilsa at jeg ville komme inn på under 3:50. Folkehavnet på festningen ga mye energi, og jeg presset ut av meg en helt betydningsløs spurt og endte til slutt på 3:49:36. Ved målgang klarte jeg ikke å stå stille, men måtte gå frem og tilbake i 10 minutter før jeg endelig fikk stoppet. Garmin-rapporten:

Oppsummert må jeg si at maraton ikke var i nærheten av så hardt som jeg forventet, mentalt sett. All snakk om hvor farlig den berømte 30-kilometersveggen ga kun ubegrunnet frykt, for den møtte jeg aldri. Fysisk sett var det heller ikke så galt; skremselspropaganda om blødende brystvorter merket jeg ingenting til, kramper fikk jeg aldri, gnagsår og vannblemmer har jeg ikke fått, og kroppen fungerte helt fint hele veien – med unntak av at beina etter hvert ikke ville bevege seg like fort (men de stoppet aldri). NYC Marathon, here I come!

Forøvrig må jeg si at SK Vidar gjorde en super jobb med løpet. Deres eneste blemme er den kjedelige løypa. De traff godt med været, det var masse folk i løypa, enorm stemning på Akershus Festning, bra speaker-tjeneste, resultatene kom umiddelbart, og fjorårets største problem med drikkestasjoner virker å være løst. Upåklagelig gjennomføring som definitivt ga mersmak. Har du tenkt å delta i løpekonkurranser så må du vurdere Oslo Maraton-distansene i 2011!

Informasjon fra arrangøren finner du ved å klikke her.
Resultater finner du ved å klikke her.

Hvis du løp Oslo Maraton, så legg gjerne igjen en liten hilsen i kommentarfeltet!

Kommentarer

14 Comments

  • EiSvIn sier:

    Enig med deg om at løypetraseen er ganske så begredelig, men jeg løp lenge sammen med en franskmann som syntes den var storartet. Han tok i hvert fall en hel haug med bilder. Neste år tror jeg det blir halvmaraton her, og at jeg finner meg et annet sted å løpe hel. Det er kjedelig å se samme løype to ganger.

    Men Vidar gjorde som du sier en kjempejobb, og jeg opplevde at arrangementet var kjempeflott. Og drikkestasjoner var det nok av for min del.

    Jeg har i hvert fall hatt en kjempeflott maratobdebut i dag. Men har litt vondt i beina nå.

  • Jon sier:

    Gøy å lese 🙂

    Mye bra i arrangementet, men ikke helt enig.
    Syntes speeker var slapp. Lite entusiasme.
    Ellers syntes jeg det manglet noe «stemning» mulig det bare er meg, men fikk ikke samme følelsen som ved Vasaloppet.

  • Line sier:

    Valgte 10 km i årets Oslo maraton siden jeg ikke er trent for full maraton i år. Var derfor publikum på maraton. Har selv løpt maraton i Stockholm, Berlin og New York tidligere. Var tilnærmet begravelsesstemning i Oslo igår skal man sammenligne med desse folkefestene. Tar vi nordmenn oss selv så høytidelig at det er flaut å » bære» løperne frem? Vi har mye å lære!

    Line, 40

  • knutspeed sier:

    ..må også si at det til tider var vanskelig å følge løypa på runde 2 når man var i løpekoma. Og de har mye å lære av f.eks grenserittet etter målpassering. Hadde visjoner om pastaparty, marked etc, men syntes det hele var litt stusselig..for øvrig enig i litt lite inspirerende løype til tider. Men det var kjempegøy å bli heiet på av Ingrid! Som debutant var jeg ekstremt sikker på at dette var første og siste gang (under den siste mila), men allerede på kvelden begynte jeg å lukte på å gjøre det igjen, og kanskje være litt flinkere på treningssiden 🙂

  • Marit sier:

    Morsom lesning, gratulerer med vel gjennomført!
    Enig i til tider trøstesløse omgivelser, men allikevel et flott arrangement.

  • Anonymous sier:

    Fin artikkel :-), men ikke enig i at løypa var kjedelig. (kommer kanskje av at jeg bare løp en runde). Flat og fin løype som var variert nok, et par km. i containerhavna tåler vi. Det som ikke var bra er start-rekkefølgen. Hadde ikke løpt før og ble plassert i pulje 2 (ikke mulig å seede seg fra andre løp). Det ble 10 km. med sikk sakk løping for å komme forbi alle som ikke hadde noe i pulje 1 og gjøre. Ellers en liten korreksjon: Løypa snur på Schøyen ikke på Lysaker.

  • Anonymous sier:

    Gratulerer med vel gjennomført løp! Jeg syntes også løypa var fin, men jeg løpte også bare en runde.
    Likte å lese hvordan du opplevde maraton’en 😉

  • Anonymous sier:

    Jeg synes du treffer bra med dine beskrivelser. Arrangoren gjor helt sikkert sitt beste og vel saa det, men de er bare ikke i samme «liga» som eksempelvis Berlin. Jeg valgte bort Oslo i aar til fordel for Berlin. Ganske triste greier aa lope i Oslo naar man tidligere har lopt i utlandet… Andy

  • Sykkelerik sier:

    @EiSvIn: Gratulerer med debuten! Enig med deg, neste år frister det med med én runde i Oslo og heller 42 kilometer i en annen by. Regner med beinsmertene dine også har gått over nå?

    @Jon og @Line: Det kan godt hende jeg ikke er like positiv til stemningen i løypa i Oslo etter at jeg har løpt i New York… Men det var uansett bra trøkk på festningen. 🙂

    @knutspeed: Enig i at det kunne vært litt mer mat og opplegg i mål. Men om du er gira på en ny maraton så ble jo ikke opplevelsen helt håpløs uansett?

    @Marit: Takk for det!

    @Anonym #1: Har korrigert Lysaker/Schøyen-feilen, takk for at du sa fra! Jeg skjønte at startpuljene var litt håpløse, så jeg hoppet over gjerdet til pulje 1… men flere puljer med færre løpere i hver kunne vært smart!

    @Anonym #2: Neste år tar du helmaraton du også!

    @Andy: Gleder meg til å prøve maraton i utlandet. Berlin kan anbefales? Vurderer diverse maratoner til neste år, og Tokyo, Berlin, London og Stockholm er alle fristende…

  • Anonymous sier:

    Berlin anbefales!! Topp loype som er helt flat og mange legre strekninger. Arrangementet er prima! Alt er paa stell! Saa er byen lett tilgjengelig for nordmenn. Berlin maraton bor absolutt proves!! Andy

  • Hei du

    Fin blogg med mange fine innlegg og jeg ser at du har Norseman som et langsiktig mål. Kan anbefale å kaste deg ut i det, og når jeg leser dine erfaringer fra Oslo Marathon behøver du neppe bekymre deg for løpinga i Norseman. Gjennomførte Norseman i år med kun ett års løpeerfaring, og det lengste jeg løp i forkant var 26 km. I tillegg er jeg langt i fra noen løper! Løpinga i Norseman handler vel så mye om næringsinntak på sykkeldelen, evne til å styre intensiteten dit du har planlagt gjennom hele dagen samt det å kunne holde på, lenge. Løpinga på Norseman er en halvmarathon i ett tempo + et langt bakkeløp (i ett roligere tempo eller i mitt tilfelle, rask gange). Norseman er en opplevelse for livet og kan anbefales på det varmeste. Lykke til og håper du får plass!

    mvh
    Bjørn christian Borg
    http://www.bcborg.blogspot.com

  • Sykkelerik sier:

    @BCB: Takk for hyggelig tilbakemelding! Norseman er et langsiktig mål, ja – men etter Jotunheimen Rundt ble jeg usikker på om jeg egentlig vil drive med ting som tar mer enn 10 timer. På en annen side, det frister mer å ha Norseman på CV’en enn Birkebeinertrippelen. Gratulerer med svart trøye, forresten – og bra blogg du har! 🙂

  • André sier:

    Hei Erik, André her! Takk for den flotte omtalen. Jeg blei veldig skuffa da jeg måtte sleppe deg etter Skøyen, men jeg var rett og slett sjanseløs. Ikke at du skrudde opp tempoet noe vanvittig, jeg var bare helt i kjelleren. Beina mine var stive som stokker og helt derifra og inn slet jeg med å holde joggen på grunn av umenneskelig krampe. Dessuten må jeg takke for gel og sportsdryck, det hjalp noe vanvittig. Ellers må jeg si at selskapet var meget bra, kilometerne rant fort da vi holdt følge 🙂

    Har du satt noen nye treningsmål nå som løpet er over?

  • […] til å slå persen fra 2010 på 3:49. Jeg har jo heldigvis et greit treningsgrunnlag i bånn, og jeg har løp Oslo Maraton én gang før, så hvor gærnt kan det […]