Aller først: Gratulerer til alle som gjennomførte de forskjellige distansene i Oslo Maraton i går! Ifølge resultatlistene var det totalt 17.200 som fullførte de forskjellige distansene i Oslo i helga, hvorav cirka 55% var menn og 45% var kvinner. Dette er jo vanvittige deltakertall! Til sammenlikning var det cirka 11.000 som fullførte de tilgjengelige distansene i 2010, så på fire år har Oslo Maraton vokst med godt over 50% – i all hovedsak på grunn av halvmaraton-distansen.
- Maraton: 2.265 fullførende, fordelt på 1.799 menn (vinnertid 2:21) og 466 kvinner (vinnertid 2.54).
- Halvmaraton: 9.098 fullførende, fordelt på 5.209 menn (vinnertid 1:02) og 3.889 (vinnertid 1:17)
- 10 for Grete: 5.801 fullførende, fordelt på 2.162 menn (vinnertid 29:59) og 3.639 kvinner (vinnertid 33:35).
- I tillegg var det 20 fullførende deltakere i NM Rullestol 10 km (vinnertid menn 24:50, kvinner 29:05) og 16 fullførende deltakere i NM i halvmaraton for funksjonshemmede (vinnertid menn 1:33, kvinner 1:41).
Hvordan påmeldingen skjedde…
Jeg er egentlig ikke så glad i å løpe, men gjør det for treningens og variasjonens skyld – særlig på høst og vinter. Etter en 25 kilometer lang løpetur på nyttårsaftenen i fjor tenkte jeg at dersom jeg løp så langt så uanstrengt på vinterføre, da må en helmaraton være piece of cake? Dermed utfordret jeg meg selv til å løpe Oslo Maraton og meldte meg på www.oslomaraton.no rett før kalkunen var ferdigstekt.
I vinter løp jeg jevnt og trutt, og hadde cirka 40 mil i beina da vi skrev mars. Jeg løp tomilsturer med en 45 kilo tung Chariot løpevogn på under to timer uten problemer og tenkte at Oslo Maraton på under 3:30, det skulle ikke bli noe problem.
Problemet – i den grad det kan kalles et problem – var at sykkelsesongen begynte. Det er så uendelig mye morsommere å ta en time på karbonhesten enn å knyte på seg løpeskoene. Hver gang jeg tenkte på at jeg burde prioritere en løpetur over sykkelen, sa syklisten i meg «mañana, mañana…». De planlagte løpeturene mine var satt opp etter «African time» – ting skjer når de skjer. Helt frem til onsdag 17. september, da jeg endelig løp en times lang tur, var det «mañana» som gjaldt. Løpeturen var både treg og vondt – drømmen om å touche 3:30-tallet på Oslo Maraton ble nedjustert til å slå persen fra 2010 på 3:49. Jeg har jo heldigvis et greit treningsgrunnlag i bånn, og jeg har løp Oslo Maraton én gang før, så hvor gærnt kan det bli?
Oslo Rådhus i timene før startskuddene gikk.
Jeg klekker en plan
På Rådhusplassen, åstedet for årets løp, var det mange som gikk med det samme tomme, livløse blikket som haier har. Ikke så rart at man er preget av stundens alvor når 42 kilometer skal løpes. Starten ble i tillegg utsatt med 20 minutter, fra 09:30 til 09:50, på grunn av forsinket avvikling av et annet løp i forkant, så mange hadde nok brent unødvendige kalorier på en bortkastet oppvarming.
Den utsatte starten ga meg imidlertid tid til å klekke en plan for gjennomføring – utrolig nok, nå har jeg vært påmeldt siden nyttår, og fortsatt ikke tenkt ut hvordan jeg skal gjennomføre faenskapet! Jeg dro fram kalkulatoren på telefonen og regnet ut at for å løpe distansen på 3:30 måtte jeg ha en kilometertid på 5:00 min/km, og for å klare 4:45 måtte jeg ha en kilometertid på 5:21 min/km. 5:00 min/km er jo overkommelig, så jeg posisjonerte meg mellom fartsholderne for 3:30 og 3:45. Logikken var at jeg tenkte å følge 3:30-gjengen så lenge det går og eventuelt slippe dem hvis det går galt, og heller hive meg på 3:45-gjengen når de tar meg igjen. Alternativet var å legge meg bak 3:45-fartsholderen fra start og få det man kaller for en «behagelig reise» til mål – men dersom jeg skulle slippe 3:45-feltet ville jeg vært fortapt.
Dette dødfødte resonnementet virket 100% rasjonelt for meg. Jeg må ha hatt et haiblikk tommere enn noen andre på Rådhusplassen…
Den første mila
500 meter inn i løpet oppdaget jeg tre ting: Jeg hadde glemt å ha på meg pulsbeltet, jeg hadde ikke startet pulsklokka, og beina var stive som juling. Pulsbeltet var det for sent å gjøre noe med og hjertet slår nå uansett, pulsklokka starter man ved å trykke på knappen, og de stive beina får bare takke seg selv – her skal det løpes! Det gikk grisefort fra Rådhusplassen mot Skøyen med første kilometer på 4:09 og de påfølgende fem på 4:40-4:50-tallet.
Det gikk imidlertid også kjapt opp for meg at om jeg skulle bryte opp maratonen i mer motiverende delmål enn én og én kilometer. Dermed ble løpet brutt opp i fem delmål: Ei og ei mil, og til slutt to kilometer. Det gikk eventyrlig fort med kilometertider noe under 5:00. Jeg tenkte at for hver kilometer jeg løp på under fem minutter, så ville jeg få noen sekunder «i banken» som jeg kunne tære på til når beina ikke lengre klarer 5:00 min/km-farta. Og vips, så var vi på Aker Brygge for første gang. 3:30 er jo ikke noe stress; jeg var nesten motivert til å ta en selfie foran rådhuset og legge ut på Instagram!
Den andre mila
I løypas andre halvdel stabiliserte farten seg på rundt 5:00 min/km, og beina var plutselig ikke så stive lengre. Å løpe forbi Rådhusplassen på vei mot østsiden av Oslo var en fin opplevelse på grunn av de enorme folkemengdene som heiet oss frem. Slik var det ikke i 2010 da jeg løp sist – kudos til arrangøren for å tilrettelegge for stemning i løypa! Den glade stemningen avtok imidlertid etter hvert som vi jobbet oss bortover containerområdene fram til vending. Jeg ble passert av en dame med giga-hodetelefoner og den verste løpestilen jeg har sett – hun var så bakoverlent at selveste Ben Johnson ville sett ut som en krokrygget kjerring i forhold. Hvis det ikke er mer som skal til for å løpe fra meg, da burde jeg kanskje bli ved min (karbon)hest?
Brua fra Barcode over til Grønland var en tøff kneik, mens den ellers så slake stigninga rundt Botanisk Hage på Tøyen var plutselig reneste fjellet. Heldigvis var det jo bare å «rulle» i nedoverbakken tilbake til Barcode. Oppover Karl Johan begynte jeg å kjenne at kroppen ikke var henrykt over hva jeg påførte den, og jeg ble stresset av at selv om jeg holdt en kurant marsjfart, var det flere som passerte meg enn omvendt. Likevel, fortsetter dette så er jo 3:30-3:39 godt innen rekkevidde!
Den tredje mila
Det fine med Oslo Halvmaraton er at man løper én runde, som i arrangørens forsvar må sies å ha blitt mye finere nå enn den var noen år tilbake. Det dumme med helmaraton er at man løper samme runden to ganger. Dette er nok individuelt, men for meg er dette noe som trekker ned – det gir en «rykk tilbake til start»-følelse. Umiddelbart etter at vi forserte Rådhusplassen for andre gang begynte blæra å melde sitt behov for å tømmes. Dette presenterte meg for et dilemma: Skal jeg løpe to mil til med ekstra dødvekt og i tillegg ubehaget det medfører, men slippe at beina stivner mens jeg tisser? Eller skal jeg kvitte meg med litt unødvendig væske og håpe at beina tåler en kort pause? You just can’t win, can you?!
Rett etter Skøyen, ved 25-26 kilometer, konkluderte jeg med at jeg måtte lytte til naturen og tok en kort pause. Det skulle jeg aldri gjort; å komme i gang igjen var blytungt og kilometer-tiden krøp oppover mot 5:30. Etter at vi hadde gallopert forbi Frognerkilen ble det en kjapp stopp for å rive med seg en (i alle andre sammenhenger!) sær blanding bestående av Ali kaffe og Coca-Cola. På tross av hva man måtte tro – det var en deilig oppkvikker, og da vi kom til Aker Brygge var det cirka 14 kilometer igjen. Jeg begynte å tenke på nye delmål: «14 kilometer er litt over én times løp, det er jo ingenting – tenk én og én kilometer»!
Den fjerde mila
Forbi Rådhusplassen for andre gang var det nok lite sjarmørpoeng å sanke, men beina stampet videre. En dame som jeg stadig tok igjen ved drikkestasjoner – fordi hun alltid stoppet for å hente seg drikke, mens jeg lot være – hentet meg inn igjen før n’te gang. Jeg bestemte meg for at nå må jeg pokker meg få kilometertiden ned under 5-tallet igjen, og klemte ut en 4:24-tid midt mellom en haug 5:50-tider, og da vi endelig vendte ved 33 kilometer, da møtte jeg veggen. Jeg klarte å holde meg under 6:00 min/km i fire kilometer til, men da vi løp gjennom Grønland sa det pang. Jeg lurte på hva slags pervers idiot det var som har lagt løypa opp den groteske kneika rundt Botanisk Hage, og nedoverbakken på den andre siden var enda vondere for ryggen. På spørsmål om hva som er tøffest av å sykle Tryvann under 17 minutter og løpe over brua over til Dronning Eufemias gate, er det soleklare svaret at brua er tøffest. Hvem legger ei bru med opplevd 50% stigning midt i Oslo sentrum?? Jeg forbannet alle ingeniører og landskapsarkitekter rakt ned til Bjørvikas bunn. Folk med de snåleste kroppsfasonger og løpestiler skled forbi meg som om jeg sto stille, og plutselig forsvant 3:45 fartsholderen forbi meg også. «Helvetes fordømte møkkasport, dette skal jeg aldri, aldri mer være med på. Nå vil jeg bare i mål!»
Le Grand Finale
De siste to kilometrene ble drevet utelukkende av at jeg tenkte på alt jeg skulle spise på McDonald’s etter målgang. Alt som kunne krype og gå med startnummer på brystet passerte meg, og hadde det ikke vært for at jeg kunne se målområdet nærme seg, ville jeg trodd at jeg sto stille. Den slake nedoverbakken til Rådhusplassen var ren smerte, og selv om man tydeligvis er programforpliktet til å spurte de siste hundre metrene, ville ikke beina lytte.
Målpassering på 3:48. Jeg slo tiden min fra 2010 med 30 stakkars sekunder, men 30 sekunder er fortsatt et halvt minutt. Minimumskravet for Oslo Maraton var med andre ord innfridd med minste mulig margin.
Så vondt som dette var, er jeg 99% sikker på at jeg ikke kommer til å stille i ironman-konkurranser… Respekten for langdistanseløpere er fornyet og forsterket. Gratulerer til alle som løp 42 kilometer i helga – godt jobba, alle som en!
Nødvendig matinntak etter 42 min løp i Oslos gater.
Konklusjon
Oslo Maraton-arrangementet er blitt noe skikkelig stort og flott med årene, og skal man få med seg ett løp i året, så er dette så stort som det kan bli etter norsk standard. I år var vi heldige med været og forholdene, og løypa er forholdsvis inspirerende og relativt tilgjengelig for publikum. Man kan nok ikke regne med New York City Marathon-tilstander i Oslo, men jeg synes likevel løypa går innom mange av de mer severdige stedene og det var bra med musikk og folk.
Det er vanskelig å unngå bakker i Oslo, og trafikkavviklingen må også hensyntas, så alt i alt har jeg vanskeligheter med å se en bedre løype. At helmaraton må bli to runder er kanskje nødvendig.
Drikkestasjonene fungerte forholdsvis bra – jeg kunne imidlertid tenkt meg at gels også var gratis for de som ikke hadde Maxim-armbåndet. Dessuten var det en del kaos i målområdet, så her kan kanskje logistikken løses på en bedre måte.
Alt i alt må jeg si at arrangørene har gjort en god jobb, og når man ser hvor mye arbeid som legges ned for å gjennomføre løpet, er heller ikke påmeldingsavgiften særlig avskrekkende.
Som deltaker hadde jeg nok syntes at dette var langt morsommere om jeg hadde trent smartere i forkant, for maraton er en brutal distanse. Det er ikke som sykkel hvor man kan snylte på hjul og dra nytte av hverandre – i maraton løper man først og fremst med og mot seg selv. I så måte har jeg kun meg selv å takke for at det gikk som det gikk, og 3:48 er nok som fortjent. Dagens løp var et eksempel på forberedelser, planlegging og gjennomføring av suspekt klasse. Og sykkeltrening er nok bare til dels overførbart til løp.
I november 2015 løper jeg (hvis Gud vil!) New York City Marathon for andre gang; forhåpentligvis vil jeg ha tatt til vettet og faktisk trene litt mer løpsspesifikt før den tid – selv om jeg av erfaring ikke ville veddet på det.
Hvis du løp Oslo Maraton må du gjerne legge igjen en kommentar nedenfor!
