Med ujevne mellomrom får jeg for meg at jeg skal løpe, selv om jeg egentlig ikke liker det. Kona mi, Hege, spurte forleden hvorfor jeg i det hele tatt løper, når jeg høylydt proklamerer at jeg absolutt ikke liker å løpe. Jeg har ikke noe godt svar. At jeg koser meg skikkelig med løping, skjer omtrent like ofte som finanskriser oppstår. Ellers snører jeg på meg løpeskoene hovedsakelig for å få en treningsøkt når sykling ikke er mulig.
Jeg må ha vært i fornektelse i fjor høst da Hege annonserte at hun skulle løpe New York City Marathon 2015, og jeg spontant sa «jeg blir med».
Hege på vei under 24 mile-merket i Central Park.
Hege har løpt jevnt og trutt det siste året, både i konkurranser og trening, intervaller og langturer. Sykling er min greie, og løping er hennes. Hun har godt over 1.000 kilometer i beina siden nyttår og har all grunn til å glede seg ved avreise; hun er det man kan kalle forberedt. Meg, derimot, er det verre med. Før avreise til NYC hadde jeg løpt totalt 120 kilometer fordelt på 12 turer mellom nyttår avreise, og ingen av turene har vært over 12 kilometer. Det er mindre enn Kondis-presidenten løper på én uke, og sikkert det samme som Haile Gebrselassie løp hver dag da han gikk på barneskolen.
Etter hvert som avreise har nærmet seg har jeg blitt sikrer på min sak: Maraton blir uansett vondt, så hvorfor pine seg gjennom enda flere løpeturer i forkant? Man borrer jo ikke tennene sine for å øve seg på å dra til tannlegen heller. Man møter bare opp og får det unnagjort. Dermed trente jeg med god samvittighet på sykkelen helt fram til 10 dager før avreise, da alvoret sank inn og fornektelsen demret i noen få timer før den var trygt på plass igjen. Løsningen ble å kjøpe et par nye sko på Löplabbet. Jeg ba ekspeditøren finne sko som ville gjøre New York-betongen mindre brutal. Han spurte meg om maratonpåmeldingen min hadde kommet brått på – «neida, jeg har vært påmeldt i et år» – og vips gikk ut med et par knallrøde Brooks PureFlow. Så løp jeg to turer á 12 kilometer, syntes det gikk fint og var grisefornøyd med å ha løpt inn skoene. Deretter var det tilbake til rulla.
Hege og jeg skulle hatt en selfie-stang.
Nå sitter jeg på hotellrommet ved Times Square etter en kort løpetur i Central Park, 36 timer før startskuddet går. Jeg er spent på hvordan dette skal gå. Jeg har løpt massevis av to og tre mil lange turer, samt tre maratoner, inkludert New York City Marathon 2010. Og hvorfor har jeg deltatt på så mange løp? Igjen – ikke noe godt svar på det. Kanskje det er noe med å ikke skulle stå der som en lat gris på sidelinja mens kona står på startsstreken, ikke vet jeg. Dessuten er det jo alltids greit å krysse av at man har løpt en maraton i løpet av livet. Selvfølgelig skal jeg gjennomføre dette, men jeg vet hvor vondt en maraton kan være for beina underveis, men særlig etterpå.
Heldigvis skal jeg løpe sammen med over 50.000 andre gærninger, gjennom gatene i en av verdens aller flotteste byer, med et usedvanlig engasjert publikum, og tilbringe noen dager på Manhattan etterpå. Skal man først løpe, finnes det sannsynligvis ikke bedre påskudd for å snøre på seg skoene.
«Finishers»-jakke str XL. Kjøper den når jeg har kommet i mål og spist et par kilo sjokolade.
