Skal du løpe én maraton i løpet av livet, må det bli New York City Marathon. 50.000 deltakere fra omtrent 140 land med en kvinneandel på 40%, over 98% fullføringsgrad, over én million publikumere, og kanskje verdens flotteste by som bakteppe.
Jeg deltok sist i 2010, og opplevelsen var såpass stor at da min kone Hege i fjor høst annonserte at hun ville være med i 2015, slang jeg meg også med.
Her er en rapport om hvordan det gikk å løpe verdens beste maraton med verdens kanskje dårligste løpetreningsgrunnlag.
Briller, trøye, hansker, sokker, startnummer og ørepropper – selvfølgelig fargekoordinert – klart til start.
Klok av skade legges en plan
Sist gang hadde jeg et betydelig bedre løpetreningsgrunnlag enn i år. Likevel gikk jeg på en kjempesmell i 2010 og klarte kun 4:00:54. De siste 54 sekundene er fortsatt såre. Det som gikk galt sist var at jeg trodde løypa ville være enklere enn den er, jeg startet altfor hardt og sprakk skikkelig underveis. Dessuten var jeg ikke forberedt på at løypa faktisk er 43 kilometer lang.
Jeg skulle og burde ha forberedt meg bedre til løpet, men jeg har aktivt gått inn for å trene annet enn løp: Totalt hadde jeg 13 mil fordelt på 12 turer fra nyttår til jeg stilte til start 1. november 2015. Derfor ble ambisjonen for i år begrenset til å fullføre med en god opplevelse, heller enn å sette ny pers eller slå en viss tid.
Jeg vet at jeg har god kondisjon, men løping er jeg svak på, så planen ble enkel: La pulsen ligge innenfor 130 til 145 slag per minutt og ikke bli så revet med at farten avviker fra 5:20-5:40. Nyte omgivelsene og minne meg på hvor heldig jeg er som får løpe en maraton i New York. Og ikke minst drikke jevnt og trutt gjennom hele turen. Da blir det som det blir…
Hege og jeg pryder hodene med Dunkin Donuts-luer, med over to timer igjen til start.
Veien til Staten Island
Avreise fra Sheraton Hotel på Times Square med Springtime Travel-gjengen går 0530. Hege, jeg, og de andre i følget er i godt humør på vei til Staten Island; været viser seg å være på vår side i år – delvis overskyet og rundt 15 grader er jo perfekt løpevær. Etter en times transport er vi på Staten Island hvor 50.000 andre løpere samles i et enormt område for å vente i opptil flere timer. For min del går starten 0950 i første wave, mens Hege starter 1040 i andre wave. Det er kaldt på Staten Island, men de mange sponsorene bidrar med mat og drikke, og stemningen er veldig god. Amerikanerne skal ha for at de gjør ting skikkelig!
Jeg begynner raskt å bekymre meg over at jeg er veldig støl i beina etter å ha luntet to 8 km turer i slow-motion-tempo i Central Park i forkant.
Timesvis med venting på Staten Island; det var like mange måter å slå ihjel tiden på som det var deltakere.
Startskuddet
Etter noen timer med kaffe-slurping kan vi som tilhører første wave geleides ut til Verrazano Narrows Bridge som fører over til Brooklyn. Arrangørene holder noen taler som ingen har konsentrasjon nok til å få med seg – men når «New York, New York» med Frank Sinatra kommer på høytaleren, kjenner jeg at nå begynner alvoret.
Foran meg står fartsholderen for de som vil løpe på 3:15, og et stykke bak meg står karen som skal lede de som vil inn på 3:30. Å følge disse gutta og jentene ville vært et selvmordsforsøk for min del, så jeg forbereder meg på at dette blir et løp med meg selv.
På Staten Island – sekunder før startskuddet går. Jeg tilhørte pulja som løp på undersiden av brua; den andre halvparten startet på oversiden av brua.
Den første mila: Moro allerede fra Staten Island
Startskuddet går, og som forventet: I den lange motbakken opp Verrazano Narrows Bridge løper omtrent alle sakte fra meg. I 2010 ga jeg gass og sprengte både meg selv og feltet i løpet av de første fem kilometrene. Denne gangen ignorerer jeg omgivelsene og fokuserer på hva pulsklokka sier. Pulsen holder seg under 145 slag og jeg føler meg supersterk.
På den andre siden av brua kaster jeg jakka og lua; allerede før 10 på morgenen er det varmt nok for kort-kort.
Inne i Brooklyn føles det som å løpe inn på settet til en gammel mafiafilm eller «Sopranos». De lokale står langs løypa og roper og heier oss fremover. Utrolig at så mange tar seg tid på en søndag morgen til å heie 50.000 fremmede forbi! Jeg tenker hele tiden «dette er så lett!» og smiler til publkum. For å sammenlikne det med noe vi amatører kjenner til: Det er som Birken-publikumet, men multiplisert ganger X og på steroider.
Pulsen holder seg i underkant av 140 bpm og jeg løper faktisk jevnt over litt fortere enn 5:20. Jeg minner meg selv om å ikke bli revet med.
Ved 5 km hadde løperne som startet på hver sin del av broen endelig samlet seg igjen, og publiumet i Brooklyn tok oss godt imot!
Den andre mila: Optimistisk gjennom Brooklyn
Publikumet tar seg opp enda mer jo lengre inn i løypa vi kommer. Særlig morsomt er at det er så mange barn som rekker ut hånda for en high five. Så langt jeg kan prøver jeg å klapse hendene til samtlige barn jeg passerer, og det inspirerer! Det er ikke ofte jeg smiler når jeg løper – hvem gjør vel det? – men jeg tar meg selv i å smile bredt til publkum. Og som om ikke det er nok: Nå begynner jeg endelig å passere noen løpere også!
Pulsen og farten fortsetter i samme takt; henholdsvis i underkant av 140 bpm og rundt 5:20. Stølheten er borte fra beina og det kjennes som om jeg kan holde denne farta til evig tid. Jeg er den nye Forrest Gump!
Jeg begynner å gruble på slutt-tiden min; hoderegning tilsier at 3:45 kan være realistisk om jeg fortsetter i denne stilen. Jeg bestemmer meg likevel for å ikke stresse; pulsen skal ikke over 140 bpm, uavhengig av farten. Her er det viktigere å få en god opplevelse enn å måtte halte gjennom Central Park om to mil. Uansett tenker jeg at jeg har lurt løpegudene; her har jeg knapt hatt løpesko på og det går som en kule!
I store deler av løypa sto det barn som heiet og ønsket å klappe «high five» med løperne. Jeg prøvde så godt jeg kunne å high five alle, og det hjalp skikkelig på humøret. Her ved cirka 14 km, i Brooklyn.
Den tredje mila: Gjennom Queens
Når vi er halvveis, på 13,1 miles ønskes vi helhjertet velkommen inn i Queens. Klokka viser 1:58. Om jeg ikke går på en sprekk tenker jeg at under 4:00 er helt innafor, men nå er det om å ikke gå på en smell opp Queensborough Bridge.
Jeg passerer halvveis på cirka 1:58, og får bekreftet at jeg ligger greit an til under 4:00 såfremt løypa ikke har blitt lengre enn 43 km.
Hittil har jeg tatt en kopp sportsdrikke på anhver drikkestasjon, det vil si hver andre mile, men nå er jeg over på noen slurker hver mile i stedet. En vanskelig debatt begynner inni hodet mitt: Jeg er tørst, og jeg må tisse – så skal jeg fortsette å drikke og sprenge blæra, slutte å drikke og dehydreres, eller gå på do? Jeg minner meg om hvordan jeg aldri kom i gang igjen under Oslo Maraton 2014 da jeg stoppet for å tisse ved 25 kilometer, og jeg bestemmer meg for å ikke gå på do og fortsette å forsyne meg på drikkestasjonene: Blærespreng får heller være inspirasjon (/desperasjon!) til å løpe litt fortere.
Ved 25 kilometer begynner klatringen opp Queensborough Bridge, og det er akkurat like tungt og vondt som jeg husker. Jeg er tydeligvis ganske lett til beins fortsatt, for selv om jeg har en patetisk lav fart på 6:14 min/km, løper jeg likevel forbi de fleste rundt meg. I den slake, lange nedoverbakken ned til 1st Avenue sliter jeg imidlertid med å holde beina gående; slagene for hvert steg er harde.
Når vi runder svingen til venstre inn på 1st Avenue venter en seks kilometer lang strekke som fører oss inn til Harlem. Publikummet er helt enormt, det jubles og ropes, og det er umulig å ikke bli imponert! Denne motivasjonen hjelper, for nå har farta mi begynt å dabbe av – jeg ligger på rundt 5:40-5:50 og ser at en tid under 4:00 kan glippe.
For de som var i desperat nød etter toalett – «in dispair» var det påfallende at «Jesus is your hope» og en ledende hånd hentydet til dassene som var lagt ut i svingen ved 22 km.
Den siste mila: Via Harlem til Manhattan og Central Park
Jeg ser at pulsen min stabiliserer seg på i overkant av 140 bpm, men likevel klarer jeg ikke å løpe raskere enn 5:40. Når vi løper over den første brua i Harlem har vi løpt 33 km og klokka passerer tre timer. Jeg klarer vel å løpe de siste 10 kilometerne på under én time – altså 6:00 min/km – men jeg klarer likevel ikke å få beina raskere enn rundt 5:55. Beina er råtne, og jeg bestemmer meg for å bryte opp siste delen i to: De neste fem kilometerne skal jeg kun fokusere på å ligge rett under 6:00, og heller brenne alt jeg har igjen på de siste fem kilometerne. Jeg slutter også å tenke på pulsen, når får det bære eller briste.
«Fem kilometer er jo ikke mer enn 25-30 minutter, det er ingenting!»
På vei inn i Central Park fra 5th Avenue.
Det er blytungt å løpe opp 5th Avenue, og det nytter ikke å tenke på hvor langt det er igjen. Her er det kilometer for kilometer som gjelder!
Publikumet står på med masse jubel, appelsinbåter, drikkeflasker og vittige skilt som «If Donald Trump can run, so can you». Jeg må likevel stenge ut alt annet og heller tenke på gjennomføringen. Rundt meg ser det ut som de aller fleste har møtt veggen; det er veldig få som løper fra meg og jeg tar igjen mange jeg husker å ha sett i Brooklyn.
Når det er igjen cirka fem kilometer er vi på 110 Street, parallelt med hvor parken begynner. Jeg må løpe den siste strekningen fortere enn 5:30 min/km for å komme inn under fire timer, men det er lettere sagt enn gjort i den slake motbakken. Jeg klarer ikke raskere enn 5:20-5:25. Pulsen legger seg godt over 150, hverken kondis eller puls er egentlig et problem, det er beina som rett og slett ikke vil mer. Nå kommer tydeligvis straffen for at jeg ikke har løpt noe i sommer og høst!
Klokka tikker mens vi løper opp og ned bakkene i Central Park – her er det alt annet enn flatt! – og jeg blir nervøs for tiden. Langs Central Park Street, med halvannen kilometer igjen, viser klokka 3:51. «Helvete, dette må da gå. Skal jeg nok en gang få en tid på 4:00:xx?». Tanken om å «bare fullføre med en god opplevelse» er forkastet for lengst, nå er det «under fire timer, under fire timer» som kverner i hodet. Men noe må man jo tenke på mens man peser avgårde!
Det går så ulidelig sakte og tungt mot Columbus Circle og inn til mål, og jeg må løpe slalåm mellom helt skakkjørte løpere, men i det jeg passerer mål viser klokka 3:58:37.
Kun 20 meter fra mål i Central Park.
Målgang i Central Park
Etter målgang rev jeg til meg en medalje og fulgte den lange, lange strømmen av løpere gjennom og ut av parken. Jeg er kjempefornøyd med dagen; New Yorks publikum var akkurat like enestående som sist og bidro til en fantastisk løpsopplevelse. Jeg klarte å disponere kreftene veldig bra og unngikk å gå på en smell. Og på tross av minimal løpetrening klarte jeg faktisk å slå persen min fra sist. Det skyldes nok flere faktorer, men kombinasjonen av kurant grunnkondis, realistisk ambisjonsnivå og disiplinert gjennomføring forklarer det meste. Likevel, at jeg kom i mål på under 3:59 kjennes som om jeg har snytt systemet litt – basert på treningen jeg har lagt ned, er det ufortjent bra.
Denne grafen viser pulsen jeg holdt kilometer for kilometer gjennom løypa; den hele linja viser pulsen i år mens den stiplede linjen viser pulsen i 2010. De to svarte linjene viser minimums-/maksimumspulsen. I år var jeg nøye med pulsen, startet rolig og kunne gi på veldig mot slutten. Sist slet jeg som en hund de siste 17 kilometerne…
Og det beste med hele dagen ble at Hege kom i mål på 4:03:02. Hun slo tiden fra sist med 30 minutter og hadde verdens største smil om munnen da vi fant hverandre igjen etter målgang.
Jeg er ikke spesielt glad i å løpe, men å delta i maratoner som dette er likevel ganske morsomt, og neste år venter Berlin Maraton for både Hege og meg. Sannsynligvis gjentar jeg suksessoppskriften med minimal løpetrening!
Ifølge Polar V800’en min var treningsbelastningen «ekstrem» ved målgang, og klokka anbefalte en restitusjon på 6 dager og 7 timer… Sannsynligvis riktig.
Statistikk: Nordmenn i NYC Marathon 2015
Det var totalt 399 nordmenn som fullførte NYC Marathon 2015, fordelt på 237 menn og 162 kvinner.
Bestemann var Kristen Aaby (54 år) som løp på 2:37:54, og beste kvinne var Guro Sundal (40 år) som løp inn på 3:06:21. Til sammenlikning var vinnertiden blant menn 2:10:34 (Steve Biwott, fra Kenya) og blant kvinner var den 2:24:25 (Mary Keitany, også fra Kenya).
Totalt klarte 18 nordmenn å løpe under 3:00, 128 fullførte på mellom 3:00 og 4:00, 177 brukte mellom 4:00 og 5:00, og 76 brukte mer enn 5:00. I en så tøff løype som NYC Marathon tydeligvis er, kan man vel si at Norge var godt representert!
