konkurranseløp

Løpsrapport: Amsterdam Marathon 15.10.2017

Høsten er her, og det er da jeg begir meg ut på min årlige selvskading i form av maratonløp. De siste tre årene har jeg løpt Oslo, New York City og Berlin – og i år falt valget på Amsterdam. Her er rapporten om hvordan det er å løpe fire mil gjennom byen som er mest kjent for coffee shops, coffeeshops og Red Light District.

 

Påmelding

Den siste halvtimen av hver maraton tenker jeg alltid “faen heller, aldri igjen”, men like fullt blir det ny runde hver høst. Det er som en alkoholisert festløve som vet at tequila er noe svineri, men likevel står i baren med lime, salt og en flaske med en sombrero-hatt på.

Mens Hege trives med løping og er husets løpedronning, handler maraton for meg om å ha en gulrot (eller pisk) for å holde formen og vekten ved like, men jeg er for glad i mat til å leve på grønn te hele vinteren (jeg har prøvd, noe flere kollegaer har vært vitne til).

Maraton-påmeldingen skjer på følgende måte: Hege (kona) og jeg sløver i sofaen på kvelden, med meg dypt oppslukt i Rapha og Bikeshop på iPad’en. Hege spør typisk “Erik, skal vi ikke løpe maraton til høsten, for eksempel Timbuktu?” Jeg følger egentlig ikke med, men skjønner såpass at jeg må late som jeg er med på samtalen, så jeg utstøter et samtykkende, lite grynt. Det oppfatter Hege som et “ja”, og noen minutter senere spretter det inn en mail med påmeldingsbekreftelse. I steden for å føle meg lurt, anser jeg deltakelse på hennes maratonturer som en god mulighet for goodwill som kan byttes inn i langturer og ritt til våren.

Og sånn gikk det seg til at det ble en heisatur til Amsterdam høsten 2017.

 

Målsetning og strategi

Tidsmessig er jeg happy med å krysse mållinja på under fire timer. Og hvordan skal man klare å løpe en maraton på fire timer eller raskere? Jo, det er enkelt: Man må løpe 10,5 km/t eller fortere. Det tilsvarer 5:42. Det er ikke mye å skryte av, i alle fall ikke når jeg uanstrengt sykler opp og ned fjellskrenter i Alpene.

Fra tidligere maratonløp har strategien vært å gjøre to ting så lenge som mulig: Holde farten på cirka 5:20-5:30 per kilometer, og unngå at pulsen stiger langt over 140 slag per minutt. Den siste mila rakner det alltid for meg, og da handler det bare å komme i mål med et snev av selvrespekt i behold. Og jeg gidder ikke finne opp kruttet på nytt når jeg skal starte i min sjette maraton, så de kritiske tallene blir 5:20 og 140 også denne gangen

Masse folk i varm morgensol i Amsterdam, kun en halvtime før starten går. God stemning!

Forberedelser

Mine maratonløp har vært preget av minimale eller ingen forberedelser. Løping synes jeg er så kjedelig at jeg gjerne finner på noe annet å gjøre, og jeg kan fint kjøpe skoene til løpet uka i forveien. I år er ikke noe unntak: 37 mil fordelt på 35 løpeturer siden nyttår er en grunnmur like solid som pappmasje, og som vanlig satser jeg på at kondisjonen fra sykling skal berge meg. Jeg vet allerede før start at det blir gangsperre, smertehelvete og blå tånegler påfølgende uke. 

Hege og jeg er klare for enda et maratonløp!

Action!

Hotellet vårt, Hotel Okura, er helt topp bortsett fra at det er en liten stubb fra severdighetene i Amsterdam. Dermed blir det mye gåing for å se og oppleve byen. Som turistby er Amsterdam top notch, og vi har ingen problemer med å fylle dagene og kvelden i forkant av løpet med aktiviteter. Jeg rekker selvfølgelig også en kort løpetur på fredagskvelden med innlagt stopp i den lokale Rapha-butikken.

Natten før start sover jeg dårlig. Ikke fordi jeg skal løpe en maraton, men fordi jeg tenker på at jeg spiste for mye under middagen. Jeg kjenner magen stramme seg som et trommeskinn og grubler over hvor mange minutter denne dødvekten kommer til å koste meg. Livredd for å få en kjeftskur om spiseforstyrrelser lar jeg være å nevne dette til Hege.

06:30 søndag morgen er det ut av senga. Fortsatt er jeg sprengt i magen, men erfaring tilsier at næringsinntak må til før et maratonløp. Jeg presser ned et par yoghurter med müsli, en skive med skinke og ost samt et par glass eplejuice. Det får holde. Starten går 0930, så her er det god tid til å fordøye næringen.

Fra Hotel Okura og bort til start ved Olympiahallen er det nesten tre kilometer å gå. Det er greit, så kan maten synke litt inn. Selv om klokka ikke engang er 08:00 er det såpass varmt at shorts og t-trøye er nok. Hundrevis av mennesker beveger seg mot Olympiastadion som pilegrimer til et hellig sted.

 

I startområdet

Arrangørene skal ha honnør for å ha tenkt på det praktiske; i startområdet er det enkelt å finne fram, det er rikelig med toaletter, det er enkelt å oppbevare bagasje trygt, og det er flere titalls tilbydere av mat og ernæring.

Hege og jeg har meldt oss inn i pulja for de som skal løpe på 3:00-3:30. Foran oss starter proffene og de som kan å løpe skikkelig fort. Sola begynner å ta tak, eurodance-musikk pumper ut av høytalerne, og stemningen stiger. Puljene starter fortløpende, og plutselig er vi i gang.

Så alvorlig tar jeg maratonløpene at jeg har en puls på 42 kun et par minutter før start. Den første mila tar vi som oppvarming!

0-14 kilometer: Blærete

Ganske umiddelbart skilles Hege og jeg, vi galopperer ut av Olympiastadion som en gjeng våryre kyr. Så tidlig på en søndag er det naturligvis begrenset med publikum, men de store, åpne og flate veiene bidrar i alle fall til at det ikke er kødannelse eller kamp om plassene. Det går så uanstrengt, så uanstrengt – jeg klokker kilometertider rundt 5:05-5:10 – det eneste som bekymrer meg er at jeg må akutt tisse. Jeg debatterer med meg selv hvorvidt jeg skal stoppe eller ikke; jeg pleier å stivne dersom jeg stopper opp og vil helst unngå det. Etter syv kilometer klarer jeg imidlertid ikke mer og strener skrått ut i en grøft for å late vannet. Der blir jeg stående i godt over ett minutt. Men fanden, jeg var jo på do 10 minutter før start, dette skal jo ikke skje?

Ja ja, mindre å bære på er bare bra. Metthetsfølelsen fra i natt begynner omsider å avta også. Jeg finner raskt tilbake til marsjfarten og durer videre på rundt 5:10. Men så begynner blæra å presse igjen, og på nytt blir det en avstikker til en busk for mer vannlating – andre gang på 14 kilometer! Sist jeg måtte tisse så mye var under en Oktober-fest under studenttiden.

Ett minutt senere er jeg i gang igjen. Beina er tipp-topp, og jammen ser jeg ikke Hege rett foran meg! Jeg bestemmer meg for å hive meg på hjulet hennes.

Hege vet ikke at jeg slenger meg på henne – ha ha!

14-35 kilometer: Jeg stalker kona

Hege holder cirka 5:15-5:20, en perfekt fart. Det ser ut som hun er i flytsonen, og jeg vet at hun liker best å løpe med musikk på øret, så jeg bestemmer meg for å ikke forstyrre henne. I stedet holder jeg meg tre til fem skritt bak. En og annen jævel prøver å snike seg mellom oss, og de skuldertakles vekk. Er det noen som skal stalke kona si her, så er det vel meg!

Flere steder har jeg lest om hvordan visualisering er viktig når man driver med utholdenhetsidretter. Mens vi navigerer oss gjennom landlige omgivelser langs en elv, i deilig solskinn, legger jeg egentlig ikke så mye merke til landskapet rundt meg. I stedet ser jeg for meg at jeg skal overraske Hege når vi er 500 meter fra mål ved å sprette opp på siden av henne. Løpe sammen over målstreka og greier!

Halvmaratonen er unnagjort like etter løypas sørligste punkt, på 1:50. Fortsetter dette så blir det ny pers på oss begge med god margin! Kanskje vi til og med kan gi på mot slutten og se 3:30-tallet? Beina kjennes utrolig bra, med høy tråkkfrekvens og upåklagelig teknikk. At disse stemplene av noen praktfulle bein noensinne skal rakne med denne farta, det virker i alle fall ubegripelig. Jeg er jo evighetsmaskinen selv! Pulsen er stabil på 130-tallet, og jeg etterfyller med sportsdrikke og vann på de mange drikkestasjonene langs løypa.

Ved 25 kilometer flyter alt så lett. Men opp som en løve, ned som en…

35-39 kilometer: Smellen kommer

Idyllen begynner imidlertid å slå sprekker. Hege får stadig luker på 10-15 skritt på meg, og det koster krefter å tette lukene. Hun har en tendens til å roe ned forbi drikkestasjoner og så gi på igjen etterpå, mens jeg foretrekker å holde jevn fart for å unngå å stivne. Fartsendringene hennes har gått greit hittil, men nå begynner de å bli vanskelige å håndtere. Så, ved en drikkestasjon ved cirka 35 kilometer, øker Hege farten etter å ha konsumert et par kopper Isostar. Pusten og pulsen min tilsier at det er null stress for meg å tette gapet, men beina vil rett og slett ikke være med på det bittelille taktomslaget som må til. Jeg klarer imidlertid å holde en jevn fart, og flere ganger reduserer jeg avstanden noe før Hege atter en gang øker farten litt.

Hege vet fortsatt ikke at jeg er rett bak henne, utrolig nok, men nå må jeg bare akseptere at drømmen om å løpe sammen over målstreka bokstavelig talt løper fra meg. Hege glir sakte inn i mengden av løpere foran meg, lykkelig uvitenende om at hun har blitt stalket i to mil.

“Always look on the bright side of life,” heter det. Jeg holder 5:30:5:45, og jeg kommer i alle fall til å klare en tid på 3:40-tallet om jeg kan unngå å rakne i det lengste.

30 kilometer: Den magiske barrieren for når det sprekker i maraton!

39-42 kilometer: Etter den søte kløen kommer den sure svien

Men så smeller det fullstendig; det kjennes som noen drar strømkontakten rett ut av meg. Mens den 39. kilometeren går unna på 5:36, så klarer jeg ikke raskere enn 6:39 på den 40. kilometeren!

Løypa går gjennom Vondelspark retning sørvest mot Olympiastadion, og alt ligger til rette for en vakker avslutning på maratonen. I stedet har jeg det så vondt i beina som jeg aldri har hatt det. Pulsen er knapt i sone to, men det går rett og slett ikke fremover. Og løypa ser ut til å være nærmere 43 enn 42,2 kilometer. Tiden renner fra meg. Det som for en time siden virket som en bombesikker tid på 3:40-tallet ser nå ut til å knapt holde til unde fire timer. Jeg beveger meg så sakte at jeg like gjerne kunne gått, bortsett fra at beina nå er så ødelagte at jeg er redd jeg aldri kommer i gang igjen om jeg roer ned.

“That’s it,” tenker jeg, “dette er den aller siste gangen jeg løper en maraton! Hvorfor kunne ikke den jævla tosken Pheidippides ridd på hest fra Marathon til Athen? Hadde ikke seiersherrene en gamp å donere bort til stakkaren? Så hadde vi sluppet dette tøyset!”

Alle andre deltakere forserer forbi meg, det er bare så vidt jeg løper forbi lyktestolpene og trærne lags veien. Det tar evigheter å nærme seg Olympiastadion, og når jeg endelig kommer inn på banen så skal det fanden meg løpes et par hundre meter til også.

«150 meters to go superheroes!» står det. Det er de lengste 150 meterne i hele verden.

Målgang: Aldri igjen

Tidenes kanskje minst verdige avslutning på en maraton er et faktum når jeg passerer målstreken på 3:55. Dette gikk jo helt utmerket de første tre milene, så ble det litt utfordrende i nesten en mil før de siste fire-fem kilometerne ble ulidelige.

3:55:33 holder akkurat til å være i øverste halvdel på resultatlista. Vinnertiden ble 2:05:09, satt av Lawrence Cherono fra Kenya. Beste kvinne ble Tadelech Beleke fra Ethiopia, som løp på 2:21:54. Totalt fullførte 11.428 hele maraton-distansen, hvorav 8.700 menn og 2.728 kvinner. Gjennomsnittstiden for menn var 4:01:30 mens tilsvarende for kvinner var 4:26:34. (Klikk her for resultater.)

Det helt klart morsomste med Amsterdam Marathon fra mitt ståsted er at Hege løp inn på 3:48:42. Hun løper jevnt og trutt hele året, og det er fullt fortjent at hun klokker en tid som holder til topp 14% både i klassen K35 og kvinner generelt (henholdsvis 60 av 408 og 376 av 2.728). Slikt blir jeg stolt av!

Av andre positive ting vil jeg trekke fram at jeg fikk meget god drahjelp av Hege gjennom halve løpet (selv om hun ikke visste det), været var helt fantastisk, arrangørenes organisering er upåklagelig, løypa er flott og overraskende lite urban til å være et løp i hovedstaden. Dessuten er det forbløffende hvor lenge ren sykkelkondisjon kan holde en gående i et løp, selv om maratondistansen til slutt avslører de som er dårlig forberedt.

Med dette konkluderer jeg også at dette blir den siste maratonen jeg løper. De fire siste årene har jeg løpt på 3:48 (Oslo), 3:58 (New YorK City), 3:57 (Berlin) og 3:55 (Amsterdam). Med 30-40 mil i beina og en viss sykkelkondisjon er 3:5x det beste jeg kan få til – og jeg gidder ikke bruke tid på å løpe meg opp til å tåle maratondistanser så lenge sykkelen er tilgjengelig og flotte fjellpass står klare til å bestiges. Og på sykkel slipper jeg å komme i mål og se at jeg har fått ikke én, men to blå negler når jeg tar av skoene…

Velfortjent medalje til hun til venstre, han til høyre skal heretter slutte å vanære løpssporten med deltakelse i maraton!

Tips til fremtidige deltakere

Amsterdam Marathon er verdt å få med seg av to årsaker: Amsterdam er en fantastisk fin og tilgjengelig by det er morsomt å tilbringe en langhelg i, og selve løypa er upåklagelig – selv om den ikke nødvendigvis er den raskeste løypa.

Og ett viktig tips til fremtidige deltakere av Amsterdam Marathon: Sørg for å bo på et hotell nære start- og målområdet, da både tilgang på offentlig transport og drosjer er null på selve løpsdagen (det er ubehagelig å gå tre kilometer til start og så tre kilometer tilbake til hotellet, slik vi måtte). Et mindre viktig tips – med mindre du er sykkelidiot (og det er du vel om du leser dette) – er at Rapha har en fin butikk i sentrum som er vel verdt å besøke.

Kommentarer