I helgen stilte to av Tryvann CK’s pinnedyr opp i et skirenn: Nikolas Jansen og jeg kan (inntil nylig) ikke omtales som skientusiaster, men vi skal gå Birkebeinerrennet sammen med nesten 50 kollegaer i Visma Consulting i mars, og trenger både erfaring og bedre seeding før den tid. Så da en kollega i forrige uke tipset oss om at Hauern er et bra seedingrenn, da ble det påmelding i Thorleif Haugs Skifestival. Her er en oppsummering av helgens slit i Buskeruds dype skoger 3. februar 2019.
Det skal ikke stå på utstyret; Salomon S/Lab fra Bull Ski & Kajakk med kaldslip/BSK6 ble årets første sportsinvestering her i gården. Enda et bevis på at man ikke trenger å være proff for å ha gleden av proffutstyr!
Fakta om Thorleif Haugs Skifestival
Arrangør: Idrettslagene Drafn, Drammen Strong, Sjåstad/Vestre Lier og Sturla, samt DNT Drammen og Omegn. Lier og Drammen kommune bidrar også.
Pris: 550-750 kroner eks lisens (avhengig av når du melder deg på)
Dato: 03.02.2019
Sted: Lier kommune, Buskerud
Lengde, høydemeter: 36 km, 650 hm
Beste mann ble Sondre Turvoll Fossli fra Hokksund IL, som gikk på 1:50, og beste dame ble Marianne Madsen fra Christiania Roklubb, som gikk på 2:23. Av de 324 som fullførte, var 266 menn og 58 kvinner. Gjennomsnittstiden ble henholdsvis 2:48 og 3:09.
Link til arrangør: http://www.hauern.no (resultater: http://www.hauern.no/p/39342/resultater-2019).
Kort fortalt
Bra: Flotte omgivelser, fin løype, god stemning og trivelige rammer.
Mindre bra: Dårlig nettside inkludert resultatservice, skummel nedkjøring mot slutten.
Oppsummert: Et mindre kjent renn enn mange andre seedingrenn (?), men verdt innsatsen å delta.
Hauern, som Thorleif Haugs Skifestival egentlig heter, er en hyllest til en av de første “skikongene” som herjet på tidlig 1900-tallet, den godeste Thorleif Haug. Rennet har blitt arrangert siden 1966, og går over fire mil gjennom skogene utenfor Drammen. Løypeprofilen framstår som en kortversjon av Birkebeinerrennet, med en del motbakker i starten og nedoverbakker mot slutten, som er perfekt med tanke på at det også er et seedingrenn for Birken. Jeg er ikke det minste bevandret innen skirenn, men Hauern vil jeg påstå er mest kjent blant “kjennere” innen langrennssporten. Blant sykkelritt er det ofte de mindre kjente som er de morsomste å delta i, og Hauern har i så måte mye til felles med sykkelritt. “Smått og godt!”
Smøring til de fleste forhold. Om jeg bare visste hvordan jeg brukte disse stiftene…
Rennrapport
Forberedelsene til mitt livs første renn i voksen alder er av samme type som før ritt; solid matinntak, mye søvn og uforholdsmessig mye fokus på utstyr og smøring (eller er det “smurning”?). Jeg kjøpte mine første ski i voksen alder i november 2018, og mine første racingski for et par uker siden. Det sier alt om erfaringsnivået.
Swix sin smøringsapp (griptip.skisporet.no) klarer ikke helt å bestemme seg for smøring, og hverken Nikolas eller jeg er egnet til å revolusjonere skisporten, så vi sprayer på et lag med Swix VGS35C kvelden før og bestemmer oss for å slenge på voks når vi kommer til start utenfor Sylling.
Som førstereis i skirenn må vi ta til takke med å starte sist, når alle de seriøse har staket av gårde. Det er kø i startområdet og tiden løper fra oss, men vi må ta oss tid til å få skiene smurt hos Bjørn Myhre. Det blir to lag Swix V40, deretter to lag VR45. Etter en rask tur på do – og det lukter ikke det fnugg bedre på skirenn enn sykkelritt, skal jeg si dere! – bærer det ned til et veldig folketomt startområde.
I et sykkelritt er det kaos, høy intensitet og aggressiv kjøring etter startskuddet har gått. Her, derimot, er det harmonisk og nesten søndagstur-aktig for oss som er helt bakerst. Bjørn Myhre-gutta traff bedre på smøring på mine ski enn Nikolas’, etter fem meter med staking har jeg allerede én meters forsprang på ham.
De slake, velpreparerte bakkene i flott skogsnatur forseres uanstrengt. Spikerfeste og superglid. Jeg begynner å telle antall personer jeg passerer, men lurer på om jeg skal telle med folk i anorakk, ryggsekk og NATO-planker, og gir raskt opp å føre statistikk. Ingen passerer meg, skiene kjennes fantastiske, og sola begynner å titte fram. Den underernærte kroppen min, perfeksjonert for å sykle i bratte bakker, kommer tydeligvis til sin rett også i motbakker på ski.
Etter fem kilometer tar vi til høyre i et kryss, og plutselig møter vi en haug med kondomkledde skiløpere – for det er jo det man omtaler folk som tar kondisjonsidrett seriøst, har jeg forstått. De raske gutta er tydeligvis én mil foran meg, og denne gjengen leker ikke butikk: Det stakes iherdig, det er sikkel i skjegget, tung pust og stank av fluor. Jeg kommer ikke til å se noe mer av dem før etter målgang.
Første matstasjon står ved vending og er ved cirka 11 kilometer, perfekt plassert etter en lang stund med motbakker. Jeg tar meg tid til litt varm saft. Smaken minner om barneskirenn anno 1993, altså sist gang jeg hadde på meg ski og startnummer frivillig.
Løypa flater ut på vei tilbake, jeg staker videre, og Nikolas kommer mot meg. “Ingen feste,” roper han. “Sjukt god glid,” svarer jeg. Ingen av oss livnærer oss som motivatører eller livscoacher. Og det stakes iherdig videre; et par karer jeg har gått med en stund drar fra meg i nedoverbakkene tilbake til krysset vi kom fra og forsvinner inn i horisonten. Teknikk vs kondis: 1-0.
Etter 16,5 kilometer møter vi på en bratt, én kilometer lang motbakke, og det står “20 km til mål” på et skilt. Jeg er overbevist om at løypa er 42 kilometer, og lurer på om GPS’en på klokka måler feil eller om arrangørene opererer med andre måleenheter enn meter og kilometer. Ny matstasjon venter oss etter bakken, jeg tar meg tid til en gel, og får høre at løypa er faktisk bare 36 kilometer. “Men jeg betalte jo for 42!”
Én mil med nedoverbakker venter, det stakes hardt og sittes mye i hockey. Et par korpulente kropper glir uanstrengt forbi meg; det nytter tydeligvis ikke med god glid når man er under 70 kilo!
Det flater ut etter hvert. En dame i blå jakke går foran meg, og jeg tenker at hun skal jeg ta igjen, men etter et par kilometer gjennom et flatt myrlandskap må jeg bare erkjenne at hun har en teknikk som utligner min kondis, for avstanden oss imellom er konstant.
På siste matstasjon, med én mil igjen, får jeg to varme kopper saft dyttet i hendene og holder på å gå på snørra. Men saften er viktig drivstoff som er verdt å innta, såpass skjønner jeg, så jeg skolder kjeften og durer videre.
Og så smeller vi rett inn i en helvetes motbakke. Teknikk-dronningen henger ikke med, og jeg kaver meg opp kneikene som ingen ende tar. Det suverene festet jeg hadde tidligere er nå borte. Skjer dette i Birken, da skal jeg ta meg tid til å smøre skiene før jeg fortsetter, men Hauern er for kort til slike administrative byrder, så jeg går over til en fiskebeinsstil.
Den siste seksjonen av løypa er kupert med flere nedoverbakkene, som forventet. Det jeg er minst trygg på, er nedoverbakker på ski, så nå kjenner jeg at jeg lever! Jeg ploger og blir passert av noen andre deltakere som gir uttrykk for at jeg må passe meg, og jeg roper til dem “jeg er dansk!”. Ved 31 – 32 kilometer går løypa ned en bakke og tar til høyre over en bru; det er snøskavler overalt i løypa og vanskelig å navigere, det er ikke noe rekkverk på brua, og jeg hyler av glede over å ha forsert svingen uten å ha havnet i elva. Fy faen til mestringsfølelse!
Så kommer vi til en nedoverbakke etter 34 kilometer som er ganske smal og brattere enn ville helvete, og til alt overmål går det en dame til beins ned bakken med skiene i armene. Her må det gå galt, spørsmålet er på hvilken måte: I valget mellom å måke henne rett ned bakfra og styre inn grøfta, velger jeg sistnevnte.
Og plutselig er vi på Eiksetra og tar noen æresrunder frem og tilbake før mål plutselig er passert. Jeg var innstilt på 42 kilometer og slit, og etter nesten 37 kilometer har jeg fullført mitt første skirenn i voksen alder. Det er god stemning i målområdet, med lapskaus, vørterøl, bananer og de sedvanlige skrønene og oppsummeringene om hvordan rennet har gått. Dette var rett og slett sjukt morsomt! Nikolas kommer etter hvert i mål også, og selv om han nok har hatt en mindre morsom reise med dårligere feste – eller “ingen feste”, som han selv sier – så er dette uvurderlig erfaring å ta med seg til Birken. Tre take aways: Det er verdt tiden å smøre om skiene, næringsinntak er kjempeviktig, og det er langt tryggere forhold i et skifelt enn i et sykkelfelt. Og så har tydeligvis ski og smøring enormt mye å si – et par gode ski fra Bull Ski & Kajakk kombinert med en kapabel kar fra Bjørn Myhre Sport var det som skulle til for min del.
Hauern er old school: Resultatlister skrives ut og henges opp fortløpende!
Jeg kom i mål på 3:09, som holdt til 238. plass av 324. Før start hadde jeg ingen klare ambisjoner om resultater, og vet ikke om jeg skal være fornøyd eller misfornøyd med dette, men Hauern ga definitivt mersmak for skirenn: Allerede på lørdag venter Holmenkollmarsjen!
Nikolas kommer inn til målgang, noen erfaringer rikere når det gjelder smøring.
