I føljetongen “Sykkel-erik blir Ski-erik” er vi kommet til mitt livs andre skirenn, nemlig Holmenkollmarsjen 9. februar 2019. Som uttalt lite hissig skiløper med hang for å kun vurdere langrenn som fritidssykkel dersom det er blå Swix-føre, satt det jævlig langt inne å stille til start i regnværet som preget starten av Holmenkollmarsjen. Kun jerndisiplin – borderline galskap – er grunnen til at det faktisk ble deltakelse på denne våte dagen.

Løypeprofilen til Holmenkolmarsjen. Kupert og krevende, men med mange matstasjoner!

Fakta om Holmenkollmarsjen

Arrangør: Skiforeningen.
Pris: 1.190 kroner (noe rimeligere om du er tidlig ute med påmelding).
Dato: 09.02.2019.
Sted: Sørkedalen/Nordmarka/Holmenkollen, Oslo.
Lengde, høydemeter: 53 kilometer, 1.100 høydemeter (samt kortere variant på 25 kilometer).
Resultater 2019: http://live.ultimate.dk/desktop/front/index.php?eventid=4284
Arrangørens nettside: https://www.skiforeningen.no/kalender/holmenkollmarsjen-2019/?eventid=10746

Skiforeningen har arrangert Holmenkollmarsjen hvert år siden 1974. Rennet har operert under forskjellige navn og hatt forskjellige løyper (rennet har til og med blitt arrangert på Gåsbu i Hedmark ved tre anledninger!), men har vært uforandret siden 2012.

Løypa starter i Sørkedalen og vestover til Storebekkhytta, nordover til Storflåtan, deretter sørøst til Kikuttstua, sørover til Tryvann og med målgang på Holmenkollen skianlegg. Som man kan forvente av Nordmarka, er løypa både vakker og kupert.

Ifølge Skiforeningen var det 1.800 som stilte til start, mens 1.389 fullførte, hvorav 1.162 menn og 225 kvinner (og dermed to med ukjent kjønn). Rune Malo Ødegård fra Milslukern vant herreklassen med 2:36, mens raskeste kvinne ble Solfrid Braaten fra Høybråten/Stovner IL med 3:07. I den kortere distansen var det totalt 626 fullførende deltakere.

Fell-fella: Min (begrensede) erfaring er at fell er et kurant alternativ, men selv med hissig bruk av glider og Swix Skin Care så går det altså tregere med fell enn godt smørte ski.

Kort fortalt

Bra: Proffe arrangører, her er alt tenkt på. Flott løype, Nordmarka er jo en av langrennssportens vugger. Nesten emosjonelt å avslutte i nasjonalanlegget Holmenkollen.

Mindre bra: Været, fy faen. Tøff løypeprofil for de som trives på flatlandet.

Oppsummert: Et fantastisk renn i en krevende løype med historisk sus, med arrangører som skaper en fantastisk setting, og hvor det eneste som kan forkludre opplevelsen er været.

Rennrapport

I oppkjøringen til Birkebeinerrennet ble Holmenkollmarsjen blinket ut som et viktig renn både for seeding og erfaring. Yr spådde tidlig at det skulle bli plussgrader og mye regn natt til lørdag = klisterføre. Jeg kan absolutt ingenting om klister, utover at jeg forestiller meg at det er som å gå med tannkrem på skiene, og Holmenkollrennet er ikke tiden for å tukle med nybegynnerfeil. Så jeg gamblet på at felleski med nyimpregnert fell (Swix Skin Care Zero) og nysprayet glider (Swix CH8 Liquid) ville være godt nok.

Og det blir faktisk som Yr spår: Mildt i lufta og monsunregn. Jeg parkerer på Frognerseter klokka 0700, går ned til Korketrekkeren, ser på sørpa og kjenner det kalde regnet i ansiktet. Jeg melder gutta i Tryvann CK på Messenger-tråden “Skiidiotene i TCK”, som også skal gå i dag, at jeg ikke gidder dette meningsløse regnværstullet, og begynner å kjøre hjem. Litt etter får jeg svar fra Rolf-Arne Halvorsen, en av TCK’erne som skal gå: “I kveld har vi glemt regnet, og snakker kun om den som trakk seg!”. Ved Smestad ombestemmer jeg meg og kjører til Bogstad for å ta bussen til start. Rolf-Arnes emosjonelle utpressing er provoserende nok til at jeg ble en av de som stiller opp på ren trass i pulje 5.

Petter Tenstad, TCK’s mest sosiale medlem, og jeg står på jordet ved et bål for å holde varmen før pulje 5 skal ut. Christian Ljosland og Terje Vigdal, TCK’s desiderte skikonger, er tilfredse med woodoo-blandingen av sølv og rød klister kombinert med diverse glider, og forsvinner med pulje 1 inn i Nordmarka. Rolf-Arne, Messenger-psykopaten selv, er ikke å se noe sted. Regnet avtar, men den beksvarte galgenhumoren til Petter og meg, som brukes for å holde humøret oppe, kan ikke gjengis skriftlig her.

I startområdet rundt kl. 0800, en halvtime før start. Bålet varmer!

Jeg slenger sekken på ryggen, og vips – så går startskuddet vårt. I et sykkelritt ville jeg plassert meg langt framme i feltet, men her legger jeg meg i bakre halvdel. Snøen er mjuk, våt og glatt på én og samme tid. Felleskiene mine glir passe bra, men Petters glir tydeligvis bedre, for han forsvinner inn i tåka mens jeg er lanterne rouge. Regnet har sluttet, men det er fremdeles mørkt og fuktig i lufta.

De første 11 kilometerne av rennet er i motbakker, og det er tydelig stor forskjell på de som har gode og dårlige ski. Noen har fin diagonalgang og suser uanstrengt av sted, andre spinner og er energi-ineffektive som gamle amerikanske biler. I de flate partiene får jeg – sammen med veldig mange andre med felleski – bekreftet at gliden er helt ræva.

Etter én mil viser klokka rett over timen, altså cirka 10 km/t. Flatere terreng venter, jeg tenker at farten skal opp en del framover, og tipper at jeg skal klare å gå et sted rundt 4:45-5:00.

Ved første matstasjon møter jeg igjen Petter. Vi snakker om å slå følge fremover, men straks vi begir oss ut på Nordre Heggelivann, så forsvinner han i tåka. Og denne tre kilometer lange strekningen på vannet viser seg å være et helvete; overvannet gjør det umulig å stake – stavene forsvinner 20-30 centimeter ned i sørpa. Den eneste måten å komme seg fram er diagonalgang uten staver. Dette går knapt framover, så om jeg skal fullføre på under fem timer, må farten betydelig opp straks.

I en bakke tar jeg igjen Petter, men så mister jeg en gel ut av lomma mi hele fire ganger på kort tid. Her vil jeg anslå at jeg mister i alle fall et halvt minutt, hvilket viser seg å bli skjebnesvangert for sluttiden min, men å forsøple Nordmarka med overlegg er ikke et alternativ.

Når klokka viser to timer er 21 kilometer passert, så farten er økt, men ikke i nærheten av nok. Faen altså! For å gjøre frustrasjonen komplett, staker jeg stadig gjennom – er trinsene for små? – og jeg anslår at minst 10% av alle stavtakene mine går tvers gjennom snøen. Det er et under at ikke stavene knakk i løpet av Holmenkollmarsjen!

Etter tre timer er kun 31 kilometer forsert, og jeg innser at jeg havner nærmere 5:00 enn 4:45. Arrangørene har imidlertid ordnet med to enorme kilder til motivasjon: Helt suverene matstasjoner (som dukker opp veldig ofte) og at det er skiltet hver femte kilometer hvor mye som gjenstår. De siste to milene må tas unna på under to timer, og det bør vel gå, all den tid vi skal mest nedover til Holmenkollen?

Og det finnes en Gud: Vi kommer til en lang, deilig nedoverbakke og gliden er ok. Jeg skotter stadig på klokka og tenker at om vi bare holder farten oppe, da kan sub-5 være realistisk. Men Herr Gud har dårlig humor, tydeligvis: Vi kommer til Østre Fyllingen, et vann på to kilometer, og farten synker betraktelig på sørpa. Og jeg mistrives på vann, selv med x centimeter is mellom meg og isvannet. Frykten min er å falle gjennom og drukne, men jeg klamrer meg til det rasjonelle: Jeg satser på at fjærvekten min skal redde meg. Jeg er jo blant de letteste i dette feltet, så om de foran meg ikke faller gjennom, så gjør nok ikke jeg det heller.

Ved fire timer viser klokka 41 kilometer, altså har den siste mila gått like sakte som de tre foregående. Med mindre det er fritt fall ned til Holmenkollen, blir fem timer hardt…

Nordmarka byr på klumpete terreng, det går enten opp eller ned. Ofte støter vi på skilt av typen “skarp sving 200 m” før en nedoverbakke, og jeg er i intens lykkerus hver gang jeg kommer helskinnet ned. I motbakkene glipper skiene voldsomt, og jeg vet ikke helt hvorfor fellene ikke fungerer, men antar at det har kommet is på hårene. De fleste rundt meg sliter også med dårlig feste. De samme folka som jeg går fra i motbakkene, sklir forbi meg igjen i nedoverbakkene.

Heldigvis er det siste vannet – Tryvann – en kort affære. De siste fem kilometerne til mål er markert med skilt, og rask hoderegning tilsier at jeg må gå raskere enn 5 min/km på slutten for å fullføre på under fem timer. Så er vi i løypas siste bakke, som er fullstendig tapetsert med Alpina-logoer. Her burde jeg egentlig hente inn tid, men ender med å tape i stedet; det er så mange som tukler og træler med fiskebein at vi i praksis står i kø.

Forbi Korketrekkeren er tyngdekraften skiløpernes beste venn, og jeg får flashbacks til da Northug vant VM i 2011 her. Hadde du sett opptak av Northug i slow motion, da har du nok noe som likner på meg. Følelsen av å stake seg inn til skianlegget på Holmenkollen, med stor skjerm, jubel og speaker, minner meg litt om følelsen av å sykle Alpe d’Huez; det er umulig å ikke kjenne at dette er en spesiell arena. Men Northugs sluttspurt er det lite av hos meg, for jeg kommer i mål på 5:00:10. Sjeldent har 11 sekunder vært surere enn akkurat nå!

Petter Tenstad (til høyre) og meg etter målgang. «Vi var alle enige om at dette var en bra tur!»

Og når jeg får summet tankene, så er det noen konklusjoner som kan trekkes:

  • Skiforeningen er en helt fantastisk arrangør. Det er absolutt ingenting å utsette på dette rennet, og været kan de ikke klandres for. I blå Swix-vær kan det umulig være en bedre uteaktivitet enn Holmenkollmarsjen i februar.
  • En langtur på ski krever mye av de samme tingene som en langtur på sykkel: Du må treffe på forberedelser og ernæring, utstyret må funke, og du må besitte de mentale egenskapene (tåle å ha det litt vondt, bryte opp i delmål, tenke framover, og så videre).
  • Felleski er nok et greit alternativ i drittforhold som i dag, men skal du gå fort, må du mestre smøring. De beste skiløperne mestrer alle forhold, for vinnertiden i fjor mot i år er temmelig like, men for de med manglende/redusert kunnskap er det nok vanskeligere å treffe på smøring når været er som det var i dag. Så jeg skal lære meg å smøre også til mildvær, så slipper jeg å gå i fell-fella på Birken.
  • Det er langt mer behagelig å være i et felt med skiløpere enn syklister.
  • Langrenn er en idrett som krever en unik kombinasjon av kondisjon (det har jeg), teknikk og kunnskap om smøring (det har jeg definitivt ikke). Så de gutta og jentene som går på rundt tre timer – slik som Christian, Terje og Rolf-Arne fra TCK – fortjener den kudosen de får.

I renn, løp og ritt gjelder det samme: Når målstreken er passert, er møkkastemning, strev og faenskap forsvunnet som dugg for solen. Så jeg stiller nok til start også i 2020, i alle fall så lenge vær og forhold blir bedre enn i år. Birkebeinerrennet neste (uten fell-faen)!

Kommentarer