Giro d’Italia-etappene er vel så spektakulære som de i Tour de France, og Gavia, Mortirolo og Stelvio bør være like selvskrevne monsterbakker å bestige som Alpe d’Huez, Galibier og Tourmalet for klatreglade syklister.
Etter litt drodling på Strava Route Builder i romjula 2017, ble en idé unnfanget: På én og samme dag er det mulig å bestige både Gavia, Mortirolo og Stelvio opptil flere ganger. Dermed ble “sykkelprosjekt 2018” til, med mål #1 om å runde Gavia to ganger, Mortirolo to ganger og Stelvio én gang på samme dag, og mål #2 ble å slenge på flere Stelvio-turer.
Etter forhandlinger med koner/samboere/regjeringen rundt påsketider, ble vi til slutt fem syklister som kunne sette noen dagers out of office i august 2018.
Dersom fortellinger om turer til de store fjellene i Alpene interesserer deg, da er det bare å finne en kopp kaffe og lese om da Alexander Thorsø (Team Kjekkas), Christian Høy, Anders Emil Salvesen, Nikolas Jansen og jeg (alle Tryvann CK) tilbrakte en hel dag i noen av Italias drøyeste fjellpass, sammen med Kjell-Erik og Karl Nordlie samt Silje Romsås som støtteapparat i følgebil.
Stelviopasset – motivasjonen for alle timene på rulla gjennom vinteren. (Foto: Alexander Thorsø)
Dagene før
Årets høydepunkt skulle ikke spoleres av tekniske fuck ups: Alexander, Christian og Erik hentet sine Cannondales fra spa-opphold hos Tommeks Velo uka før avreise, Nikolas kjøpte like godt en helt ny Canyon Ultimate mens Anders Emil valgte å leie en Trek Emonda lokalt i Bormio.
Yr meldte mye forskjellig, men ifølge flere værmeldingstjenester ville fredag bli den dagen med minst nedbør, og dermed siktet vi inn på fredag for årets langtur med lørdag som backup-dag. Klok av skade etter Jotunheimen Rundt, tok vi med klær til alle tenkelige forhold.
Straks etter ankomst onsdag kveld ble det en teknisk sjekk med klatretur opp til Cancano, og det gav en deilig forsmak på klatringene som ventet de neste dagene.
Torsdag morgen tok vi en liten tur fra Bormio til Livigno. Der fant vi samtidig apoteket til Therese Johaug, hvor vi kjøpte inn et par tuber av den berømte Trofodermin-kremen. Farmasøyten var tydelig på å vise meg doping-merket på esken og påpekte også “look, the box says ‘closterbol’, any doctor knows this is doping”.
På ettermiddagen hamstret vi inn forsyninger fra en lokal matbutikk i Bormio. Resten av kvelden ble brukt på å pakke følgebilen med det som trengs av mat, drikke og ekstrautstyr. Briefingen med følgemannskapet var av den enkle sorten: Møt oss på Mortirolo og deretter følg oss langs med løypa tilbake til Stelvio.
Alexander og jeg kjøper inn «solkrem». Apoteket tilbyr ikke rabatt til norske idrettsutøvere, viste det seg, selv ved kvantumskjøp.
Good morning, Bormio!
Fredag 17. august klokka 04:00 ringer fem vekkerklokker samtidig, men lyden av regn som hamrer mot vinduene har allerede vekket flere av oss. Yr melder om enda verre vær i morgen, så langturen må gjennomføres i dag. Heldigvis avtar regnet under frokosten og humøret stiger.
Det er 16 grader ute i Bormio og vi forventer 6 grader på toppen av Gavia, hvorpå flere mil nedkjøring venter om et par timer, så vi kler oss godt. Klokka 05:06 piper det fra sykkelcomputerne våre, vi er i gang seks minutter etter skjema.
Bormio til Passo di Gavia, ned via Ponte di Legno til Manno
Klatringen Passo di Gavia fra Bormio er 25 kilometer lang og 1.400 meter høy, med topp på 2.621 meter over havet (6% stigning i snitt). Gavia er Europas tiende høyeste fjellpass, og har siden 1960 blitt brukt ni ganger i Giro d’Italia, typisk i en av rittets siste og avgjørende etapper. Gavia er kanskje mest kjent for 1988-utgaven av Giro’en, da rytterne forserte en snøstorm på vei over passet. Hvilken side av Gavia som bestiges varierer; da rittet sist brukte Gavia – i 2014 – ble fjellet klatret fra Ponte di Legno-siden.
Det er en stille, spent stemning i det vi triller gjennom Bormio i duskregn på den våte asfalten. Det er svarte natta, og selv om de kraftige lysene våre viser vei, er det umulig å si om vi trår gjennom et flott dalføre eller et industrielt høl.
Nikolas er watt-generalen, vi skal ikke overstige 3,5 w/kg, og hans bakgrunn fra befalsskolen kommer godt med når det klør i beina etter å dure opp Gavia. Jevnlig får vi påminnelser om å drikke og spise. Skjønt, man kan jo lure på hvor observant sersjant Jansen egentlig er når han utbryter “hæh, jeg er fortsatt på storeskiva, jo!” etter fem kilometers klatring.
Det er vanskelig å finne rytmen, for Gavia er en ujevn satan. Selv mellom serpentinsvingene kan helningen veksle mellom 5 og 10 prosent. Etter en times tid begynner det å lysne litt og vi aner konturene av de enorme fjellene som omgir oss. I en sving er det skiltet til en bar som visstnok skal være åpen nå. Hva de serverer der på denne tiden av døgnet og hva slags klientell de betjener, det er det ingen av oss som ønsker å vite. Lenge etter tregrensen er passert, begynner det å flate ut og vi passerer etter hvert det ikoniske Gavia-tjernet på venstre side. Planen vår sier at vi bør være på Gavia klokka 06:45, klokka er 07:04 når vi er på toppen og drar på oss toppluer og buffs.
Det blåser småsurt, den tykke tåken hindrer mye av utsikten og det er langt ned til den andre siden. I den første svingen ned fra toppen beskues vi av en geit. Alexanders forhjul mister grepet og skrenser så nære geita at et illevarslende brek vekker oss alle. Husdyr er som kjent et helvete å få inn i drivverket, men det går heldigvis bra med både mann og geit.
Nedkjøringen fra Gavia er krevende, med skabbete asfalt, fritt fall utfor veikanten og så smale veier at motgående biler nesten blir skuldertaklet. Her kommer man ikke helskinnet ned om man fikler med mobilen bak rattet, det er helt opplagt.
Regnet pøser ned – det er den reneste syndefloden – og Christian, Alexander og Erik er sjeleglade for at de ikke valgte karbonhjulene; her er det aluminiumsfelger eller skivebremser som er nøkkelen til sikker nedkjøring. Regnet og den lave temperaturen gjør at vi skjelver kraftig; Rapha Shadow og Castelli Gabba redder oss fra total nedkjøling, men vi burde hatt på skikkelig regntøy fra start.
Vi kjører hardt gjennom dalføret fra Ponte di Legno til Manno for å få opp varmen. Trafikken er ganske nærgående og vi ligger i single file. Erik lirer av seg noen kraftige salver når han skjønner at sin Stages wattmåler ikke har tålt regnværet og melder om konstant watt på 644.
Monno til Passo di Mortirolo
Passo di Mortirolo – eller Passo di Foppa, som fjellet også er kjent som – er 12,5 kilometer langt og stiger rett under 1.000 høydemeter fra Monno, opp til 1.852 meter over havet (8% i snitt). Mortirolo er ansett som et av verdens tøffeste fjell for landeveissyklister. Det er tre veier opp til Mortirolo; fra Tovo di Sant’Agata, fra Monno (og man kommer da fra Edolo eller Grosio), og fra Mazzo di Valtellina. Mortirolo ble først brukt i Giro d’Italia i 1990, og av de 13 gangene den har vært med, har den gått opp fra Monno (Edolo) to ganger.
Plutselig kommer avkjørselen fra SS42 opp til Monno, trafikken avtar kraftig og vi er i gang med dagens andre klatring. Det er oppholdsvær. Skjelvingen og hutringen har avtatt og vi minner hverandre om å spise og drikke før det er for sent.
På grunn av Mortirolos bratthet var avtalen at vi kjører eget tempo alle mann. Anders Emil og Erik får en liten luke til resten. Duoen får plutselig følge av to svære esler som spretter ut av grøftekanten og løper fem meter foran dem. “La oss se hva de to tullingene gjør nå,” sier Alexander til Nikolas og Christian, uten at noen vet om det er eslene eller Anders Emil og Erik som det refereres til. Etter noen minutter gir eslene opp og styrer ut mot de grønne engene igjen.
Til å være et hors categorie-fjell er denne siden av Mortirolo kjedelig; gårder og bebyggelse omgir veien, men ellers er skogen tett og utsikten stort sett fraværende. Mortirolo er imidlertid så bratt at mye av tiden tilbringes på letteste utveksling. Svetten renner og det er klamt under trøyene våre. Mot slutten er hver sving skiltet med antall gjenstående svinger til toppen, til stor inspirasjon. Planen sier at vi skal være på Mortirolo fra Monno klokka 08:47, mens klokka viser 09:08 i det en ureglementert lang pause starter.
Følgebilen kommer kjørende til topps kun et par minutter etter oss, og vi skiftet klissvåte hansker og fylt på med gels og drikkeflasker. Erik bytter batteri på Stages-wattmåleren sin, uten at det hjelper – hverken kalibrering eller stabil tilkobling oppnås. Christian merker at kjøret har vært for høyt fram til nå, og velger å avbryte og heller ta den strake veien tilbake til Bormio og opp Stelvio.
Ned Passo di Mortirolo til Tovo di Sant’Agata
Klatringen fra Tovo til Mortirolo har blitt brukt én gang i Giro d’Italia, i 2012, og består av rett over 11 kilometer og nesten 1.200 høydemeter (11% stigning). Når man kjører ned den så forstår man godt hvorfor den ikke bruks oftere…
På toppen av Mortirolo strømmer det til med syklister fra både Monno og Mazzo, dette er tydeligvis en pilegrimsdestinasjon for syklister. Det er imidlertid lite livsgnist å spore blant de lycrakledde fyrstikkmennene der de henger over syklene sine og gisper etter luft.
Noen kilometer ned fra toppen av Mortirolo mot Mazzo går det en liten vei til venstre ned til Tovo di Sant’Agata som vi er blitt anbefalt å kjøre ned. Hvem som anbefalte dette, husker vi dessverre ikke, men vedkommende kan brenne i helvete. Verre nedoverbakke har ingen av oss vært borti: Veien er smal, svingete, uoversiktlig, løsgrus her og der, dype dreneringsrenner er lagt på tvers overalt, og ikke minst er det fordømt bratt. Tenk deg å sykle ned Gjøkbakken i Holmenkollen i én mil sammenhengende, så har du noe sammenlignbart.
Anders Emils og Nikolas’ skivebremser skriker og sørger for at de som sover i husene i denne skråningen får en vekker når vi passerer, mens halvparten av Alexanders og Eriks bremseklosser er halvveis oppbrukt. «Gruuuus! Faen! Helvete! Bil! Mer grus!» ropes jevnlig på vei ned. Nikolas bunnyhopper over dreneringsrennene, Alexander velger å dra rett over dem.
Når vi endelig kommer ned til Tovo, viser det seg at Alexander har pådratt en sigepunktering. Oppholdsværet har gått over til solskinn, og vi har altfor mye klær på oss i det vi triller bort til Mazzo. For noen timer var vi for tynt kledd og nå er det motsatt. Det er ikke lett å sykle i fjellene!
Mazzo di Valtellina til Passo di Mortirolo og videre til Ponte di Legno
Veien fra Mazzo til Mortirolo er litt over 12 kilometer lang og 1.300 meter høy, og på det drøyeste er stigningen over 20% (11% i snitt). Skal man klatre Mortirolo fra én side, da er det fra Mazzo som gjelder. Giro d’Italia har gått opp her 10 av de 13 gangene Mortirolo har vært brukt, det er her Pantani-monumentet står, og tøffere styrkeprøve enn denne stigningen finnes det ikke mange av i Europa. Det nærmeste vi kommer i Norge er veien opp til Juvasshytta (13 kilometer, 1.300 høydemeter, 10% i snitt).
Det er noe veldig anonymt ved starten av Mortirolo fra Mazzo; klatringen starter midt i landsbyen når vi svinger til høyre rundt et hushjørne, og lite tilsier at den skogskledde skråningen rett foran oss er der denne famøse klatringen begynner.
Men kun noen hundre meter inn i bakken skjønner vi at nå blir det brutalt. Nikolas, Alexander og Erik går raskt over på 36×28, mens Anders Emil er så heldig at hans leiesykkel har 34×30. At de proffe gutta kom seg opp på 39×23, det kan ikke ha vært mulig uten prestasjonsfremmende midler… Regnværet fra i morges har etterlatt et vått lag oppå den grove asfalten, og kombinert med stigningsprosenten, spinner vi så fort vi reiser oss på sykkelen. Dermed blir vi stort sett sittende.
Fordi veien stort sett er omkranset av tett barskog, og toppen er under tregrensa, gir ikke Mortirolo den spektakulære følelsen av å bestige et hors categorie-fjell i Alpene, men skinnet bedrar for dette er noe av det verste vi har syklet. Svetten strirenner fra alle porene i kroppen.
Synet av det berømte Pantani-monumentet i venstresvingen etter cirka åtte kilometer bekrefter at toppen nærmer seg. Et par seksjoner på 6% kjennes nesten flate ut, og det går an å veksle til et tyngre gir kun for å finne mager trøst i å finne de lettere girene igjen når det peker opp igjen.
Når det er igjen halvannen kilometer er det mulig å få en følelse av hvor toppen er. Det flater også litt ut, og det er en deilig følelse når vi sklir over toppen og bort til følgebilen som venter på oss. “Fy faen, om dere ikke hadde vært her nå så hadde jeg skutt meg selv,” sier Alexander og fortsetter: “Mortirolo er raus, altså! Den bare gir, og gir, og gir!”.
Følgebil full av mat, drikke og skift gjør det betraktelig enklere å tilbringe hele dagen i Alpene.
Planen sier at klokka bør være 10:47 når vi er på Mortirolo for andre gang, men klokka er 11:55. Det er de lange pausene som tar tid, for vi klatrer omtrent så fort som vi planla.
Et raskt klesbytte må til før hiver oss ned til Manno. De hissige eslene er ingensteds å se, men trafikken i dalføret opp til Ponte di Legno er innpåsliten og vi må igjen ligge i én rekke. Italia sies å være et av syklistenes hjemland, men Alexander og jeg føler oss tryggere i pendlertrafikken mellom Oslo og Asker enn her i Italia.
Single file fra Monno til Ponte di Legno. Først fem timer etter avreise bestemmer solen seg for å titte fram i de italienske fjellene.
Ponte di Legno til Passo di Gavia og ned til Bormio
De 16 kilometerne fra Ponte di Legno til toppen av Gavia består av 1.300 høydemeter (8% i snitt), og sannsynligvis er dette den vakreste av de to sidene.
Klokka er 13:30 når vi starter på Gavia. Hadde vi fulgt planen slavisk, ville vi vært på Stelvio nå, men regnværet i morges med alt det har medført av energibruk og behov for klesskifter gjør at vi er på etterskudd dersom Stelvio skal bestiges flere ganger.
Sykkelcomputerne våre varsler at Lars Petter Nordhaug har syklet Gavia på 1:09, og vi har estimert å sykle opp på 1:15. Nikolas mener det må ha vært en regnefeil et sted, men Erik påstår at regnestykket er uten feil: «Men Lappe er kun noen sekunder raskere enn meg opp Olaf Bulls vei, så det er vel ikke far off!”
Magen vil ikke lengre ha gels, så vi prøver med mer “naturlig mat” som sjokolade. Følgebilen langer iskald drikke.
Stadig bytte av tomme drikkeflasker mot nye med iskaldt vann gjør klatringen til Gavia litt lettere enn den ellers ville vært.
Dagens tur begynner å ta på, og vanskelige dilemmaer diskuteres for å holde humøret oppe. Den vanskeligste er “everste Mortirolo på 39×23 hver dag i regnvær resten av livet eller være kjæresten til Per Sandberg”. Følelsen av å bestige høydemeter er enorm opp Gavia, det føles og synes at vi stiger til værs med hvert tråkk vi tar, og utsikten er fenomenal.
Med et par kilometer igjen til toppen passerer en nederlender oss. Erik veksler noen ord med ham, og nederlenderen forteller stolt at han har syklet Mortirolo i morges, fikk kona til å kjøre ham til foten av Gavia, og at han skal sykle videre over Stelvio. Ingen vits i å ødelegge moralen hans, så vi lar være å fortelle ham hva vi holder på med.
Omtrent halvveis opp Gavia, og Alexander leder veien oppover de smale veiene.
Computerne viser at vi har brukt 1:36 når vi bikker toppen av Gavia, så av oss er Lappe fortsatt kongen av Gavia. Alexander tyr til smertestillende, Anders Emil finner et toalett, Nikolas klemmer i seg noen blingser og Erik tar en Cola. Siste nytt fra følgebilen er at Christian nyter en kald pils i en bar på Stelvio, den heldiggrisen.
Klokka er 15:10 mens planen tilsa 13:17. Det er tydelig at vi har underestimert behovet for pauser mellom klatringene, men vi har kontrol. Vi blir enige om å komme oss opp til Stelvio før vi tar stilling til hvorvidt passet skal bestiges flere enn én gang.
I det vi skal til å trå av gårde, hører vi at en turist riper opp leiebilen sin mot en betongstolpe. Kona hans ser ikke imponert ut i passasjersetet, og det er tydelig at det blir muggen stemning i kveld der i gården.
Det er spennende å sykle ned dalen til Bormio og beundre omgivelsene som vi ikke kunne se i morges; utenom de anonyme landsbyene er det hovedsakelig grønt og frodig. Asfaltkvaliteten er varierende, men dette er dagens hittil beste nedkjøring.
Bormio til Passo dello Stelvio og finalen til Bormio
Passo dello Stelvio er Europas nest høyeste fjellpass med sine 2.757 meter over havet på topp. Det er tre veier til toppen; fra Santa Maria Val Müstar (i Sveits), fra Prato (med de berømte 48 svingene) og fra Bormio. Fra sistnevnte er stigningen 21 kilometer lang og stiger 1.500 meter til værs (7% i snitt). Stelvio har blitt brukt totalt 12 ganger i Giro d’Italia; første gangen i 1953 og sist i 2017 (Tom Domoulin husker nok spesielt godt den turen).
Vi navigerer oss gjennom fredagstrafikken i Bormio, og allerede i første sving ut av byen synes det at den norske kvartetten mangler spruten i beina fra i morges. Det er lite som minner om grasiøse grimpeurs som danser opp fjellene.
Det er noe rart med å klatre så lange og bratte bakker; det koster mer krefter både når man legger seg over og under den rytmen beina ber om, så her handler det bare om å komme inn i flytsonen og bli der lengst mulig.
Alexander og Nikolas blir midlertidig kjent med mannen med hammeren. Smellen utsettes imidlertid når mer væske inntas.
Etter et lite parti med 14% kjennes det nesten som å sykle på flatt terreng når stigningen faller ned til 6%. Litt opp i bakken må vi gjennom flere serpentinsvinger, og for hver sving så kan man se ned under seg hvor fort høydemeterne bestiges. Snart er tregrensen passert, men det viser seg at det fortsatt er helvetes langt til toppen. Langs de grønne, store, åpne engene gresser noen flotte kyr. Bak oss begynner sola å gå ned, temperaturen faller fra nesten 30 til litt over 20 grader, og langt i det fjerne foran oss skimter vi toppen av Stelvio. Vakrere omgivelser finnes ikke noe sted på jord.
Erik finner rytmen opp til Stelvio. I det fjerne skimtes toppen av Europas nest høyeste fjellpass.
Følgebilen forsyner oss med drikke; Nikolas dunker ned én liter vann og Erik er i gang med Red Bull. Reklamen sier at dette vodka-blandevannet gir en vinger, og det føles sannelig sånn, for vipps så triller Erik forbi parkeringsplassen på Stelvio og styrer mot en benk. Crewet byr på potetgull og Cola, og like etter kommer Anders Emil, Alexander og Nikolas hakk i hæl.
Ifølge planen burde vi vært på Stelvio for første gang cirka 15:53, men klokka er over 18:30 når vi er samlet tropp. Ned til Prato er det 25 kilometer, så vi antar at det vil gå rundt 2,5-3,0 timer før vi er tilbake på Stelvio. Ned til Santa Maria er kun 16 kilometer, vi antar 2,0-2,5 timer. Det blir mørkt cirka 20:30, så uansett valg vil vi måtte tilbringe en del tid i bekmørket i fem plussgrader på Europas nest høyeste fjellpass. Etter et rådslag blir vi enige om at vi tross alt skal være fornøyde med 22 mil og 7.000 høydemeter, det er mer nedside enn oppside på å påbegynne en sjette stigning så sent.
Nikolas, Erik, Alexander og Anders Emil sier «nok er nok» etter 7.000 høydemeter, på toppen av Stelvio (foto: Alexander Thorsø).
På vei ned til Bormio begynner det å bli både mørkere og kaldere, og ikke lenge etter vi er kommet tilbake til huset så begynner det faktisk å lyne, tordne og regne. Dette griseværet var selvfølgelig ikke meldt, og det er i grunn flaks at vi valgte å gi oss da vi gjorde – det ville vært en horribel opplevelse å få det samme regnet ned Stelvio som vi fikk ned Gavia 14 timer tidligere.
Epilog og tips til de som reiser til Bormio
Vi klarte mål #1, som var å komme oss over Gavia og Mortirolo to ganger hver og opp til Stelvio, men stretch mål #2 om å runde Stelvio flere ganger gikk altså ikke. Det skyldes ikke at vi manglet beina, men en kombinasjon av at regnet og nedkjølingen ned fra Gavia kostet mye krefter utover dagen, at Mortirolo den andre gangen kostet mye, og at vi brukte altfor lang tid på pausene våre, noe vi sannsynligvis ikke ville gjort dersom vi ikke hadde vært våte og forfrosne etter Gavia.
Det som funket bra, og som vi tar med oss videre til fremtidige ekspedisjoner, var den spesifikke treningen vi la ned i forkant, den solide karboloadingen dagene før (bare ikke spis på Al Filo, da blir du ikke mett), sjekk av velfungerende utstyr (utenom Stages-wattmåleren til Erik), god planlegging, og – kanskje viktigst av alt – et godt støtteapparat som kunne bistå hele veien.
De viktigste lærdommene er den man ofte lærer når man skal oppleve de høye fjellene, at været kan skifte brått og været sjeldent blir helt slik værmeldingene tilsier, og at på tross av all verdens trening vi legger ned på Østlandet, så kan vi aldri være helt forberedt på hvor mektige Alpene (eller Pyreneene eller Jotunheimen, for den saks skyld) faktisk er.
Når det gjelder Bormio, så er det virkelig et fantastisk utgangspunkt for å oppleve noen av de mest kjente, italienske fjellpassene. Stedet anbefales, men restauranter bør researches på forhånd (book gjerne bord i forveien også!). Det er masse hoteller og utleiemuligheter; men prøv å finne et sted som er i gangavstand til sentrum da bilparkering er vanskelig.
Nedenfor en video av turen vår (opptak gjort av Karl Nordlie med Gopro, klippet sammen og redigert av Alexander Thorsø):
