For 2019 er et av mine mål å gjennomføre en everesting. I mai ble det et mislykket forsøk på å evereste Gaustatoppen da værgudene spolerte alt med et tilbakefall av vinterføre (jeg måtte nøye meg med ni repetisjoner til Zombie Hill, tilsvarende 6.400 høydemeter, i gjennomsnittlig 4 plussgrader).
Derfor var det enkelt å melde seg på Hope Challenge Oslo i Grefsenkollen; eventet er kortreist, i sommervær, og arrangøren sørger for alt av logistikk. Det er rett og slett bare å møte opp og gjennomføre. Jeg meldte meg derfor på den lengste distansen og satte en sirkel på 3. august i kalenderen.
Om Hope Challenge
Hope Challenge Oslo arrangeres av EFCT! i samarbeid med Elkjøp, Printinform, Rema 1000, Wahoo Fitness, No Limitation AS, Brandr, Oslo Sykkelverksted og Hope for Justice. Stein Magnus Olafsrud, daglig leder av EFCT, er primus motor bak arrangementet, og et av målene med arrangementet er å samle inn penger til Hope for Justice, som er en veldedig organisasjon hvis formål er å få slutt på slaveri og menneskehandel (i skrivende stund er over en halv million samlet inn!).
Hope Challenge Oslo arrangeres i 2019 for tredje året på rad, og deltakere kan stille på sykkel eller til beins og træle seg opp og ned de siste 1,8 kilometerne av Grefsenkollen (122 høydemeter) i forskjellige varianter:
For syklister er det Galdhøpiggen (21 reps, 2,469 høydemeter), Mont Blanc (40 reps, 4.808 høydemeter), Everesting (73 reps, 8.848 høydemeter) og High Rouleurs’ Society (82 reps, 10.000 høydemeter) som gjelder. For løperne står halvmaraton, helmaraton, 12 runder samt 24 timers løp på menyen. Arrangementet tiltrekker seg rundt 100 deltakere årlig.
Forberedelser
Formen min var veldig god etter Jotunheimen Rundt, og jeg brukte sommerferien på å bygge videre på den.
Matinntak er jeg trygg på, men å innta 5.000 kalorier både torsdag og fredag før start framstår som obskønt for de som ikke vet bedre: Kollegaene mine lurte på hvordan så mye mat kunne få plass i en relativt smal kropp, men magen er tydeligvis god på å komprimere. Jeg maktet å spise meg opp nesten tre kilo på 48 timer.
Fordi arrangørene har orden på alt av mat og drikke, og værmeldingene så lovende ut, nøyde jeg meg med å pakke med en sekk Maurten gels og sportsdrikke. Av klær tok jeg med et ekstra skift med base layer, trøye og shorts, samt en vindvest og en vindjakke. Basert på Yr framsto regntøy og varmt tøy som unødvendig, og ble liggende igjen hjemme.
(Her legger jeg inn en liten pause hvor du som leser kan tenke tilbake på en gang eller to da Yr eller Værgudene har lagd faenskap av en ellers strålende plan.)
Jeg kjørte Grefsenkollen-segmentet gjennom BestBikeSplit.com og fant ut at jeg på rundt 225 watt ville klare å kjøre rundetider på cirka 10 minutter. Med 82 repetisjoner blir det cirka 14-15 timer, inkludert tre korte pauser. Gjennomføringsplanen ble derfor enkel: Kjøre cirka 25-25-20-12 repetisjoner, med maks 10 minutters pauser, og holde et ekstra øye på wattmåleren.
Startområdet
Med start klokka 12 på lørdag er det mulig å sove ut og spise en rolig frokost uten at nervene rekker å gå i helspenn slik de gjorde før Jotunheimen Rundt. Og det merkes, for både jeg og andre deltakere meget avslappet ved sekretariatet på Grefsenkollen.
Jeg slår av en prat med Jonas Orset, fjorårsvinneren av HRS-varianten. Han skal “kun” kjøre Galdhøpiggen i år. Stein Magnus Olafsrud roper opp praktisk informasjon på høytaleranlegget, og syklister piler inn og ut av skogkanten for å markere revir. Jeg kalibrerer wattmåleren og triller ned med de cirka 50 andre syklistene til krysset ved Lachmanns vei.
Sola skinner fra en nesten skyfri himmel. Til venstre synes Holmenkollen og Tryvannstårnet og nedenfor oss bader Oslo i sommervarme. Værgudene framstår inntil videre som syklister i dag. Startskuddet går. Jeg bestemmer meg for å ikke tenke på antall vendinger før jeg nærmer meg halvveis.
De første 10: Rolig
Det er stille i feltet selv om vi sykler sammen. Lite småprat og ingen drar opp tempoet: Alle er inneforstått med at selv om vi sykler sammen, så sykler vi egentlig hver for oss.
Etter et par vendinger får jeg et inntrykk av hvem feltets kjappeste er; jeg biter meg merke i en rød BMC, en oransje Cervelo R3, en rød S-Works og en grå Diamant Pinnacle. Thomas Pettersen fra RCN, på svart Canyon Ultimate, forteller at i fjor var det en kar som mente man måtte ligge på terskel fra start – vedkommende holdt 10 vendinger før han kokte.
Det føles som jeg har uendelig med energi i tanken, men jeg tar meg i selv i å være omtrent som den syklisten jeg har minst til overs for: Jeg glaner på wattmåleren min omtrent som Chris Froome; 250 watt og 10 minutters vendinger er det som gjelder, for det er lenge til dagen er over.
Eva, datteren min, har fått meg seg mormor og morfar til Grefsenkollen, og hun står ved restauranten ved vending og gir meg high five og motiverende heia-rop ved hver passering. Jeg har ingen problemer med å holde humøret oppe, men det gir en ekstra piff å trille ned til bunn av bakken med et stort smil hver gang!
11. runde: Barnesykkelritt med Albert
Når jeg kommer ned på det 10. draget er 100 minutter gått, og jeg føler meg fortsatt sterk som en okse. Albert, min sønn på 6 år, triller meg i møte på racersykkel. Han og mamma Hege har syklet sammen fra Asker til Grefsenkollen, og han vil sykle med meg opp til toppen. Vi bruker cirka 12 minutter på segmentet. På veien passerer vi noen syklister som sikkert er misunnelig på at noen kun har 20 kilo kropp å frakte opp bakken, og Albert er kongen på haugen.
Ved vending blir Albert igjen på restauranten for en velfortjent is, og gutten blir mett på is, men ikke på motbakker. Han tar to drag til sammen med Hege til stor jubel fra både medsyklister og tilskuere, før han gir seg for dagen med nesten 40 km og 650 høydemeter i sine små bein.
På vei ned tar jeg min første pause, en rask vannlating, og mens jeg står i grøfta så hører jeg tre karer som er på vei opp som snakker om antall vendinger de har kjørt – de er en halv runde foran meg. Med dét får jeg inspirasjon til å holde pausene nede på et minimum og holde trøkket oppe. Maks 10 minutter per vending!
11. fram til 40. drag: Det går fort i svingene
Crewet ved målområdet er enestående; noen ganger langer jeg en tom flaske til dem på vei opp, og på vei ned igjen får jeg tilbake flaska med kaldt vann – og andre ganger får jeg en vestlandslefse eller banan i hånda.
Tiden går, og på det 18. draget kommer TCK-klubbkamerat Pål Lunde til Grefsenkollen for å ta et par drag med meg. 20 minutters passiar om sommerferie gir et hyggelig avbrekk!
Jeg hadde egentlig tenkt å ta første pause på den 25. vendingen, men jeg kjenner en frykt for å tape terreng til de jeg mistenker at leder rittet, så jeg holder det gående til 30 drag før jeg omsider stopper for andre gang oppe ved målområdet. Pausen er imidlertid meget kort – jeg blander et par flasker med Maurten og setter musikk på øret før jeg suser videre.
De neste 10-12 dragene går fort og for hver vending ser jeg at jeg nærmer meg de deltakerne jeg har mistenkt for å være feltets raskeste.
Ved restauranten står Bjørn Sakgsberg, som er ansvarlig for tidtakning, og jeg spør ham hvordan jeg ligger an i konkurransen. Det er vanskelig å få et tydelig svar – sikkert fordi det er fire konkurranser og mange deltakere å holde oversikt over – men jeg får inntrykk av at på tross av at jeg kjører ganske hardt så er det jevnt blant de fremste. Forhåpentligvis er jeg blant dem.
40. til 60. drag: «Det er så lett!»
Vi holdt på i nesten en hel arbeidsdag når klokka slår sju, og jeg har kommet godt over halvveis. I Jotunheimen Rundt ville vi vært forbi Randsverk på samme tidspunkt! Det er flere deltakere som har enten kommet i mål på Galdhøpiggen/Mont Blanc eller gitt seg, for det er markant færre syklister i løypa.
Noen sliter mer enn andre: Friske blikk, lette tråkk og muntre kommentarer tyder på overskudd. Nebb som henger, knær som stikker ut, lav kadens, da vet du at du er på vei ned i jordkjelleren. Så hver gang jeg kjenner at det går litt imot, så sier jeg til meg selv “det er sååå lett”. Næringsinntaket har vært utmerket, og så lenge de negative tankene ikke får feste seg, er virkelig enkelt å bra trå opp og ned. Den eneste seriøse utfordringen er at det er litt ensformig.
Bjørn bekrefter at jeg har tatt ledelsen nå, med cirka en halv vending foran deltaker 18. På vei ned til vending igjen spaner jeg etter “18”, og helt i bånn ser jeg ham i en helvetes fart på vei opp. Jeg kjenner spenningen stiger, klarer jeg å holde ham bak meg i 40 runder til? Noen vendinger senere står imidlertid Kenneth i grøfta ved første svingen med kramper, og litt senere får jeg bekreftet at han dessverre har brutt rittet.
Petter Tenstad, en annen jovial klubbkamerat, slår følge med meg et par drag og vi bruker tiden på å planlegge årsfesten til Tryvann CK. Etter 46. drag blir det ny stopp for å fylle på mer Maurten samt bøtte nedpå en kvart liter Litago.
Kveldens hyggeligste overraskelse er at foreldrene mine har tatt turen fra Hamar for å heie på meg, og etter hvert slår også Hege følge med dem. Det er motivasjonsboost! Ved 56. vending stopper jeg for å ta på lys på sykkelen samt skifte til langermet trøye, for temperaturen begynner å falle nå.
Famous last words: “Det er bare noen dråper, ikke noe å tenke på!”
Bjørn bekrefter at jeg leder rittet, men noe mer får jeg ikke vite. Jeg kan ikke huske sist en annen syklist passerte meg, men folk tar jo pauser på forskjellige tidspunkter, og det er vanskelig å ha oversikt over hvor langt hver enkelt har kommet. I frykt for å miste plasseringen, begrenser jeg pausene til et absolutt minimum.
Jeg vet at det typisk er rundt 75%-punktet at everestinger er tøffest. Jeg er derfor innstilt på at drag 60 til 70 skal jeg bare slå av hodet og tråkke, uansett hvor fort eller sakte det går, og heller ikke la meg stresse dersom noen passerer meg.
På den 61. vendingen dukker det opp et kjent ansikt: Sander Dybvikstrand har ikke noe bedre å gjøre sent en lørdagskveld enn å kjøre drag i Grefsenkollen, og slenger seg med. Sander og jeg har utviklet en veldig intern humor, og vi bruker mye av tiden på å fleipe om de særeste ting. Dilemmaer som involverer Trine Schei Grande, Rune Rudberg og andre kjente og kjære kjendiser slår ihjel tiden. Det går 1-2 minutter saktere per vending nå, men det er kontrollert og greit.
Etter hvert får vi slått fast at Elisabeth Solberg fra Rye er den som ligger nærmest meg, sannsynligvis tre runder bak. Jeg tenker i mitt stille sinn at med cirka 15 vendinger gjenstående så må hun sykle jævlig fort for å ta meg igjen med tre vendinger, men hvem vet hvor mye trøkk slike supersyklister har? Hun gruset jo de fleste rundt Jotunheimen tidligere i sommer… Tilfeldigvis slår vi følge fra bunnen av bakken og skravler litt. Det er tydelig at hun er en maskin, for hun har ikke tatt en eneste pause og er i tillegg blid som en sol. Og holder jeg følge med henne, da sykler hun i det minste ikke fra meg.
Ved 65. vending slår lynet ned et sted i Oslo, og det begynner så vidt å småregne. Lett regn gjør forsåvidt ingenting, men så tiltar lynnedslagen og regnet. “Slapp av Sander, dette regnet gir seg nok snart, Yr har jo ikke meldt dette”, sier jeg, og humrer. “Famous last words!” sier vi begge og ler mer.
Og på neste vending er lett regn gått over til kraftig regn, Sander takker for seg og jeg er alene igjen. På 69. vendingen er det kraftige regnet gått over til monsunregn, Hege gir meg den eneste jakka jeg har med – en vindjakke med mesh-stoff på ryggen. Klovnene i Yr har igjen bommet på værmeldingen, og jeg kan takke meg selv for at jeg ikke har klær til dette faenskapet. Værgudene har så dårlig humor at de burde skamme seg. Stein Magnus maner alle til å kjøre ekstremt pent ned på grunn av de groteske forholdene.
Målgang 73. drag: Why does it always rain on me/us?
Når jeg kommer opp på 72. vending, nærmer klokka seg ett på natta, temperaturen har falt fra 25 til 12 grader, jeg gjennomvåt og jeg har absolutt ingen klær for forholdene. 10 vendinger til betyr inntil to timer til i disse forholdene, og det kan umulig gå bra. Jeg spør Stein Magnus om jeg kan endre deltakelse til everesting i stedet for HRS, som han selvfølgelig innvilger på flekken. På vei ned er det bekmørkt i seksjoner, og jeg må styre utfra hvor jeg ser konturene av hvor veien går. Selvfølgelig treffer jeg hullet i veien ved den nederste svingen så jeg nesten flyr over styret, men mirakuløst nok går det bra.
På siste turen opp gir jeg full gass, primært for å holde på varmen i de vanvittige forholdene, og tar segmentet på min raskeste tid for dagen: 6:19. Jeg klokker inn på 12:53 totalt, og har dermed fullført everesting. Fasit er 8.848 høydemeter, 265 kilometer, 12:33 i bevegelse (altså 20 minutter pauser) og 6.400 kalorier forbrent. Jeg traff omtrent perfekt på planen om 10 minutter per vending, og kunne nok kjørt et lite knepp hardere om jeg på forhånd visste at jeg «kun» skulle kjøre 73 vendinger. Og jeg kan sette “check” på målet om å gjennomføre everesting i 2019. Så får det heller være at 10.000 meter røyk, halvannen time til i disse forholdene har ingenting for seg.
I målområdet står forfrosne og klissvåte syklister under teltene og hutrer; noen tenker å gi seg, andre tenker å vente til regnet avtar før de fortsetter. Elisabeth Solberg, derimot, hun bare fortsetter som om det skulle vært sol. Det er imponerende!
En av mine største guilty pleasures er McDonald’s, så jeg får med meg Hege og foreldrene mine til McD ved Rikshospitalet for et par Bic Macs og pommes frites. En god time etter jeg ga meg, er det fortsatt striregn i Oslo og avisene skriver om oversvømmelser i sentrum.
Resultater
Av syklister var det totalt 45 av 54 deltakere som fullførte, fordelt på 13 i Galdhøpiggen, 14 i Mont Blanc, 13 i Everest og 5 i HRS. Jonas Orset vant Galdhøpiggen på 3:05, Kristin Falck vant Mont Blanc på 6:58, undertegnede tok Everest på 12:58, og Elisabeth Solberg vant HRS på 15:24. Av løperne var det 1 som løp 12 runder (Lars Ruud på 8:01) og 6 som løp halvmaraton, hvor Maqsood Bhatti vant på 2:16. Se EQ Timinig for komplett resultatliste (https://live.eqtiming.com/47327#result:174792-0-0-1-1-).
En spesiell takk til…
Aller først skal Stein Magnus og alle som har stelt i stand Hope Challenge ha kudos for et steinbra arrangement. Jeg har everestet Alpe d’Huez, klatret 10.000 høydemeter i Tryvann, jeg har forsøkt meg i Gaustatoppen – og jeg kan bekrefte at hvis du har tenkt å prøve deg på en everesting, da er Hope Challenge sannsynligvis den mest tilrettelagte måten å gå fram på: Arrangementet er 100% gjennomført; alle tenkelige og noen utenkelige detaljer er ivaretatt. Likevel har Stein Magnus sørget for at arrangementet også har den sjarmerende atmosfæren som kjennetegner mindre ritt. Det er vanskelig å tenke seg hvordan et everesting-arrangement kan gjøres bedre enn dette.
Gutta i Tryvann CK er med på å skape et miljø som gjør sykling ekstra moro for min del, både når det trenes, konkurreres og diskuteres på nett. Og det er ekstra moro når klubbkamerater og treningskompiser som Pål, Petter og Sander slår følge på deler av everestingen.
Det er ikke ofte man kan kombinere hobby med veldedig innsats, så tusen takk også til alle som har bidratt til innsamlingen til Hope for Justice! For de som ønsker å bidra, bruk denne linken (gyldig til og med 12. august).
Landeveissykling kan være en tidkrevende hobby – timene som går med på trening og forberedelser er mange. Og det er hverken moro eller mulig uten et godt støtteapparat, og på den fronten er jeg uvanlig heldig: Eva og svigers sto ved Grefsenkollen Restaurant og ga meg high fives på de første 10 turene opp, så kom Hege og Albert, som syklet opp med meg på den 11. repetisjonen (hvor mange seksåringer sykler GK-segmentet på 12 minutter og tar tre drag på rappen?!). Ikke nok med det: Til kvelds kom både Hege og mine foreldre til Grefsenkollen for å heie meg i mål. En mer dedikert far enn min skal man lete lengre etter; uansett hva slags sjuke ting jeg finner på å gjøre på sykkelen, så stiller han opp. Det er ekstra godt å komme i mål når man har slike folk ventende på seg!
