Pinnedyr Training Camp på Gran Canaria februar 2020

Treningsturer til varmere strøk i vinterferien tjener to formål: En mental livbøye i den bekmørke vinteren, og en gyllen mulighet til å legge treningsgrunnlag for en ny sykkelsesong. 

På fjorårets vinterferie til Gran Canaria, kom jeg i kontakt med Knut Steffensrud som da snakket om å starte et sykkelselskap på denne deilige øya. I løpet av 2019 sørget Knut, sammen med sin samboer Deborah Malin, for at GC Cycling ble en realitet. Da jeg skulle legge opp til en skikkelig treningshelg i vinterferien, var Knuts tilbud en no-brainer: Ankomst onsdag ettermiddag med hjemreise søndag ettermiddag, 20-25 treningstimer og nesten garantert sol og (med)vind hver dag. What’s not to like?!

Her er et reisebrev fra da Mathias Skillingstad og jeg – også kjent som pinnedyrene i Tryvann CK – opplevde himmel og helvete på én vinterferie: De første fire dagene makset vi syklingen på Gran Canaria, og siste fire dagene var vi sandfaste og opplevde det som – dersom man skal legge mediedekningen til grunn – er det aller verste nordmenn kan oppleve, nemlig kansellerte fly når man skal hjem fra vinterferie. Men vi overlevde. #Survivors

Take-off

Kvelden før avreise går det ping-pong på Snap mellom Mathias og meg med spørsmål om hva vi bør og ikke bør ta med. Solkrem er lurt. Regnjakker dropper vi. 

På dagtid er det klart at vi skal sykle, men underholdning på kveldstid er hett tema: Skjørtejakt slår vi fra oss av tre årsaker; introverte pinnedyr med abnormale matinntak har dårlige odds på kjøttmarkedet, natterangel er dårlig for restitusjon, og – kanskje viktigst – det økonomiske tapet en potensiell skilsmisse kan forårsake, vil redusere sykkelutstyrsbudsjettet vesentlig. Derfor tar Mathias med PlayStation 4 og FIFA20. Og fordi vi begge er over middels opptatt av å ivareta en funksjonell kroppsvekt, tar Mathias også med en badevekt. Den offisielle forklaringen er selvfølgelig at vi skal måle hydrering og unngå å tørke inn. #Thinspiration #Pinnedyr #Sommerkropp

Lengre flyturer fremstår for meg som live-show fra en zoologisk hage, og syden-ruta svikter ikke. SK4697 er fullstappet, og jeg har fått plass ved midtgangen på en av de fremste radene.

Ved siden av meg sitter to karer som slår ihjel tiden med å bestille rikelig med alkohol, og blæra deres dikterer at jeg stadig må slippe dem forbi. Bak meg raper en kar hyppig. Og så er det skytteltrafikk til toalettet, og ut fra eimen å dømme, har ikke alle kontroll på lukkemuskelen. Det topper seg med en kjerring som – i fullt firsprang til dassene – river hodetelefonene mine rett av hodet mitt sånn at de flyr i bakhodet på han på seteraden foran. For meg, som ikke trives tett på andre, er dette en knallhard mental økt. Heldigvis venter fem deilige dager på sykkelsetet. 

Dag #1 (onsdag 19.02.2020): Akklimatisering -4 timer, 87 km, 2.200 høydemeter

Vi lander klokka 14.00 og skifter til sykkeltøy type kort-kort på flyplassen. Deborah og Knut møter oss utenfor; Deborah tar bagasjen og sjekker oss inn på hotellet, Knut står klar med syklene. Etter litt finjustering og et tynt lag solkrem på nesa, er vi på landeveien med Knut som turguide. Slik luksus maksimerer sykkeltiden på en komprimert treningsleir!

Omgivelsene blir straks mer inspirerende når vi kommer oss unna flyplassen. Vi stiger sørvest til Ingenio og videre gjennom Guayadeque, en dal med en lang og vakker stigning som fører oss opp til Montaña de la Tierras. Cirka syv kilometer med 9 % stigning i snitt, det er en brutal vekker for to som satt på flyet kun et par timer siden!

Sidevinden er kraftig og gjør nedkjøringen mot Agüimes ekkel, og flaks hindrer meg å i meie ned et par risikosøkende grøftehøner. Så bærer det rett vest på kuperte og svingete veier som hovedsakelig går oppover GC-550 fra Agüimes gjennom Temisas til den lille landsbyen Santa Lucia og videre til San Bartolomé. Jeg ser på klokka at vi har holdt på i over tre timer nå, men kun passert 60 kilometer. Faen så sakte, er vi ikke i form? Jo da, det er bare at vi også har klatret over 2.000 høydemeter!

Sola har begynt å gå ned, og vi rekker ikke å nyte utsikten på drøye 930 høydemeter før vi dundrer nedover mot Meloneras. Knut guider oss forbi den lange strandpromenaden og bort til H10 Meloneras Palace, hvor vi skal bo. Timingen er perfekt, vi får med oss en vakker solnedgang – og 10 minutter etter vi har sjekket inn er det helt mørkt ute. Fem timer etter vi landet på GC, har vi fire timer og 2.000 høydemeter i beina! 

Dag #2 (torsdag 20.02.2020): Valley of the Tears med vorspiel (8 timer, 165 km, 4.700 høydemeter)

En stor frokost inntas mens vi ser sola stige, solkrem slenges på i rause lag, og klokka 08.15 møter vi Knut utenfor hotellet før vi tar strake veien vest mot Mogan. 

Den første klatringen går opp mot Soria (Soria Climb). Den er vakker, med god asfalt, og med en gryende sol er det en magisk start på dagen. Ved toppen står vi 945 meter over havet, og vi er imponerte over hvor vakkert det er. I stedet for å fortsette videre ned til Soria, som er en blindvei, tar vi opp til venstre over en bratt, grov vei for å komme videre til GC-200 retning La Aldea de San Nicolás. Men først har Knut lagt inn et par bonusbakker, for i dag er det ikke Husmortrim CK som er på tur.

Først tar vi en avstikker 11 kilometer ned til Playa de Tasarte, hvor vi snur rett ved vannkanten for å navigere oss tilbake opp de nesten 700 høydemeterne (GC-205 bunn til topp). Bakken er tidvis blytung, jeg presser ned to gels. Et par kilometer fra toppen blir det etterfylling av vann og inntak av smågodt og bananer fra den lokale Spar-butikken. 

Det er en mager trøst å ha besteget dagens andre klatring når man vet at det straks går ned til bunns igjen for den tredje. Denne gangen blir det en avstikker vestover til Tasarte, som ligger på litt under 300 meter over havet. Den første halvdelen er på utmerket asfalt, den andre halvdelen på noe langt verre (Tasartico Climb). 

En kjapp, spektakulær nedkjøring senere er vi i La Aldea. Lunsjen består av baguette med skinke og ost, samt kaffe, og vi bunkrer opp med bananer. Heldigvis har vi fortsatt ikke den fjerneste anelse om hva Valley of the Tears (VOTT), som står for tur etter lunsj, faktisk innebærer..

Det viser seg at transportetappen til VOTT er en formidabel klatring i seg selv (600 høydemeter på 13 kilometer). Ved starten til dagens “høydepunkt”, forteller Knut at VOTT har 961 høydemeter på 12 kilometer. De tre første er de tøffeste, og så varierer stigningsprosenten en del. Og dette er en virkelig brutal faen; det er minst 12 % stigning de første tre kilometerne, og jeg får hammeren slik jeg sjeldent har fått den. Selv med kjerring-utvekslingen 34 x 32 er det en pokkers jobb å slite seg opp, og både Mathias og jeg må ta en liten pust i bakken etter 8 kilometer. Sist jeg slet slik i en bakke, var i Mortirolo, og selv da gikk det lettere. Jeg overdriver ikke – det kjennes som sykkelen triller seg selv straks stigningen er slakere enn 10%. 

Når vi omsider triller til kiosken i Ayacata, går vi amok. Magen får sjokk av mengden jeg får i meg; jeg forestiller meg at fordøyelsessystemet mitt ser ut som reaktoren i Chernobyl da det kokte over. Det gulpes og rapes i nedoverbakkene. 

Heldigvis er de siste fire milene chill, og når vi endelig er på hotellet, viser computeren 8 timer, 165 kilometer og 4.700 høydemeter. For å sette det i perspektiv: Jotunheimen Rundt har færre høydemeter og er tre ganger lengre. Det er stille ved middagsbordet. Vi er fortsatt andpustne tre timer etter målgang, og vi sovner tidlig. 

Dag #3 (fredag 21.02.2020): Hviledag med kun 3.100 høydemeter (6,5 timer, 155 km, 3.200 høydemeter)

Vi våkner etter en dårlig natts søvn; det er tydelig at kroppen har jobbet på spreng med å lege sårene etter gårsdagen. Vi møter Knut etter frokost og blir enige om at dagens økt må bli litt roligere enn VOTT-helvetet vi har vært gjennom. “Det fikser vi!”

Vi visper rolig opp gjennom kamel-dalen. Beina setter pris på det. Tenk om man kunne starte hver eneste dag med denne typen sykkelturer, omgitt av palmer og havutsikt bak seg?

Med et par små nedkjøringer, er det i praksis sammenhengende klatring hele veien opp forbi San Bartolome, Ayacata og videre helt til der vi kom opp fra VOTT i går, på litt over 1.400 meter over havet. Vi har totalt besteget 1.700 høydemeter på fire mil, og vi er fortsatt i kort-kort. Det kan ikke være mulig å få til så mange andre steder i verden på sykkel?!

Det tar et kvarter på skyggelagte veier ned til Tejeda; på med vindvester og la tyngdekraften gjøre mesteparten av jobben. Her er det en del frodigere og mye grønnere enn lengre sør. Etter kun kort tid er vi i Tejeda, cirka 1.000 meter over havet. Knut tar oss med til det som visstnok er øyas beste bakeri – Dulceria Nublo – hvor vi til latterlig lave priser får i oss enorme mengder velsmakende kalorier. 

Det viser seg etterpå at det ble for mye søtsaker for min del, for i de harde knekkerne ut av Tejeda, kommer maten nesten i retur. Vi trår oppover langs ganske ganske snirklete veier på de øvre platåene av Gran Canaria, vest mot Artenara og så øst mot Pico de las Nieves, med utsikt i forskjellige retninger. Asfalten er fin, og barskogen gir følelsen av å sykle ganske åpne skoger i Norge – men vi er på over 1.600 meter over havet og ser nesten over til Afrika. Som Mathias bemerker, akkurat i dag opererer vi helt øverst i Maslows behovspyramide.

Nedstigningen går superfort til Telde, deretter tar vi sør mot Ingenio. I det vi nærmer oss Agüimes, knekker Mathias en eike. Vi ringer Deborah med beskjed om å hente Mathias med bil, så tråkker Knut og jeg siste par milene i sterk medvind inn til Meloneras. Etter over fem timer med så vidt over 20 km/t, er det deilig å avslutte med lange partier i over 50 km/t på flatene!

Strava viser 15 mil med 3.200 høydemeter ved målgang. Når var det sist noen av oss klokket over 3.000 høydemeter på en langtur på Østlandet?! Til vår store fryd ser vi også at solskillene på armer og bein begynner å sette seg. Great success!

Dag #4 (lørdag 22.02.2020): Pico de las Nieve og Sandstorm (6,5 timer, 158 km og 3.400 høydemeter)

Vi starter med samme rute som for to dager siden, oppover mot Soria. Det er varmere i dag enn sist, men samtidig har også kroppen blitt mer akklimatisert, så det kjennes deilig å bestige disse nydelige åsene. Og det er vel et tegn på god grunnform når man for fjerde dag på rad kan ta fatt på en flere timer lang sykkeltur i fjellene!

Etter et par timer når vi et platå, og på høyre side finner vi en salgsbod med appelsiner og likør. Vi nøyer oss med et par appelsinbåter og suser gjennom 12 kilometer barskog over til Ayacata. Derfra tar vi til venstre, til den første toppen som vi syklet til i går – i en helt vill medvind – før vi ruller ned til Dulceria Nublo i Tejeda. Mens kaffen inntas, observerer vi den mest vulgære Trek Madone Project One-sykkelen vi har sett.

Vi tar samme vei ut av Tejeda i dag som i går, men i Lomo de Los Santos tar vi til høyre mot Pico de las Nieves. Asfalten er prima, stigningen er jevn, utsikten er fenomenal, temperaturen er tilsvarende den perfekte norske sommeren, og vi kommer opp på de 1.950 høydemeterne uten vesentlige anstrengelser. 

Utsikten fra Pico pleier å være nydelig, men i dag er den litt begrenset på grunn av den infamøse sandstormen – lokalt kalt “calima” – fra Sahara. Sanden i luften hemmer sikt og luft, og vi kan kun se konturene av Tenerife i horisonten. Vi merker at det er mye sand i lufta når vi suser inn til Meloneras, uten å ha den villeste anelse om konsekvensene denne stormen vil ha….

Med 16 mil og 3.400 høydemeter i banken, er vi klare som egg for finaleøkten i morgen. Tror vi. Utpå kvelden kommer det melding fra SAS om at flyavganger fra Gran Canaria inntil videre er innstilte grunnet sandstormen.

Men vi spøker om at vi har større bekymringer enn flyavganger: Badevekta viser at vi på tross av enorm kaloriforbrenning ikke har gått ned i vekt, heller tvert imot! Dette strider jo mot logikk, men etter å ha diskutert problemstillingen med andre spiseforstyrrede pinnedyr, konkluderer vi med at væskedannelse som følge av karbohydrat-inntak kan forklare mye av “problemet” – og at vi kan forvente å rase ned en del hundre gram etter hjemkomst (tematikken er diskutert i VeloNews Fast Talk episode 82). Dermed sovner vi med litt bedre samvittighet, med mål om å logge en 3-4 timer lang tur før avreise til flyplassen.

Dag #5-8 (søndag-onsdag 23.-26.02.2020): Husmor-gym og charterlivet

Det blåser opp til 30-35 m/s utendørs, så sykling er i utgangspunktet mer risikofylt enn vanlig. Utendørs ligger sanden så tjukt i lufta at det ser ut som dommedagen er kommet. Dette blir en rolig dag, og frokosten blir mager; vi spiser sikkert 1/10 av det vi gjorde i går og ser fram til snarlig vektnedgang.

Med innstilt fly, utvider vi hotelloppholdet én natt i påvente av nærmere info fra SAS. Mathias og jeg tuller med å dra til flyplassen og oppsøke VG for å omtales i en av den lange rekken av de tåpelige sandfast-artiklene deres. #15MinutesOfFame

Jeg har ikke tatt med løpesko, så da blir løsningen en time på ellipsemaskin, og resten av søndagen går med på å spille FIFA, drive dank og klekke ut hvordan jeg skal kjøpe meg til goodwill hos Hege når jeg ikke kommer hjem til avtalt tidspunkt. Jeg bestiller henne et par Nike Vaporfly Next% med levering hjem på døra og håper på det vil distrahere henne fra å merke at jeg ikke har kommet hjem ennå. #BitchCoins

Mandag morgen vet vi fortsatt lite om hjemreise. SAS har fortsatt ikke flydd noen av øya, og med begrenset antall avganger og enda flere idiotartikler om sandkrisen på VG.no, er sannsynligheten for å komme hjem meget lav. Knut får beskjed om å utvide oppholdet vårt én natt til. 

Etter en intenst økt gjemmekontor mandag formiddag – utrolig hva man kan gjøre når man har en god arbeidsgiver og ting kan gjøres i skyen! – flytter vi til Rui Palace Oasis fordi nåværende hotell ikke har plass til oss. Det er fortsatt mye sand i lufta, så det eneste alternativet for å trene uten å pådra lungeskader, er en ny time på ellipsemaskin. Jeg trodde tredemøller kunne få tiden til å stå stille, men ellipsemaskin er next level gørr. 

Tirsdag ringer jeg SAS for å få status på hjemkomst. Etter 20 minutters venting får jeg kontakt med en svensk “passasjerkonsulent” som kan fortelle at de tyvärr inte kan booka om min flyvning til ett alternativ som går senere enn 24 timer. Jeg får beskjed om å ringe igjen i morgen tidlig, så skulle de kanskje skaffe meg plass på et fly som går til Madrid onsdag ettermiddag, med overnatting, så fly til Amsterdam, hvor jeg ville kunne finne et SAS-fly som går videre til Gardermoen på torsdag ettermiddag. Jeg spør om han kødder med meg, men han “skojar inte”. Jeg legger på. Og rundt lunsj tikker det inn en mail fra SAS om at vi har plass på et fly som går kl. 1210 i morgen fra Las Palmas direkte til Gardermoen. 

Hotelloppholdet utvides ytterligere én natt. Jeg går til anskaffelse av et par løpesko og shorts, og får klemt inn et par løpeturer på tampen av oppholdet. Sand i lufta eller ikke, ellipsemaskinen skal jeg ikke tilbake til. 

Onsdag formiddag kjører vi endelig til flyplassen, og to timer forsinket boarder vi flyet som skal ta oss hjem til kalde nord. Omtrent ved midnatt onsdag er vi endelig hjemme.

De første øktene på rulla etter Gran Canaria bærer preg av ekstrem rullevegring. Etter mange timer i kort-kort på nydelige veier, er det en gedigen nedtur å sitte bom fast inne The Pain Cave. Heldigvis er det kun noen uker igjen til utesesongen begynner, og grunnlaget vi har lagt i vinterferien gleder jeg meg til å bygge videre på. Mathias leverte i alle fall en formidabel forbedring av FTP da han gjennomførte en ramp test lørdag etter hjemkomst.

Vi var alle enige om at dette var en fin tur!

Oppsummering og tips til senere

GC Cycling: Anbefales helt klart. Knut og Deborah kan sykkelferie, og alt som skulle til for at Mathias og jeg kunne fokusere utelukkende på sykkel, det fikset de. Og med calima-gate var det deilig at de tok hånd om alt av logistikk og hotellrom for oss.

Syklene: I februar er det mengdetrening som gjelder, så det er ikke så viktig om ikke sykkelen er 100% lik den du har hjemme. Om noe er dette en fin anledning til å leie en sykkel du er nysgjerrig på? Bruker du wattmåler, bør du imidlertid ta med den om du kan.

Rutevalg: Knut kjenner øya godt, og skreddersydde og improviserte rutene våre helt etter våre evner, ønsker og behov. Det går selvfølgelig an å komponere ruter selv i Strava Route Builder, men lokalkunnskap hever opplevelsen.

Hotellet: H10 Meloneras er et typisk syden-/turisthotell, med frokost og middag inkludert. Alt var upåklagelig, og det er digg med balkong med sjøutsikt. Men når man er på sykkeltreningsferie, er tilgang på spaområde, basseng og strand mindre interessant. Rui Palace Oasis, som vi brukte de siste nettene, var et mer konvensjonelt hotell, og hadde bedre frokost og middag.

Været: Det er såpass varmt at løse ermer og vindvest eller vindjakke er tilstrekkelig. Regn forekommer sjeldent. Sandstormer, derimot, kan være veldig begrensende for det meste som skjer her nede!

Ambisjonsnivå: Glem å planlegge økter basert på km/t eller distanse, her er det høydemeter som gjelder. Er du i passe god form, vil 4-600 høydemeter per time – eventuelt 3-4.000 høydemeter per dag – være en god pekepinn.

Mat-/næringsinntak: Knuts erfaring er at det går med cirka 1 kalori per høydemeter, og det ser ut til å stemme godt. Drikke, særlig med elektrolytter, er også kritisk. Det er rikelig med muligheter for påfyll på øya, men jeg dro aldri ut på tur uten to fulle flasker med sportsdrikke og minst 6 gels på ryggen. Det gikk fort med 3-4 liter drikke hver dag.

Calima: Det er visst normalt med sandstormer/calima på Gran Canaria, men utgaven i februar 2020 var av det ekstraordinære slaget. Jeg kommer til å besøke øya igjen, og for å sikre at jeg får trent på tross av at en calima overrumpler meg, vil jeg pakke med utstyr som gjør at jeg kan trene på hotellets treningsrom. 

Kommentarer