Specialized S-Works, Cervelo S5, Bianchi Specialissima, Pinarello Dogma: Drømmesykler, alle sammen. Du kjøper ikke en dress på Savile Row uten å få den skreddertilpasset, men har du fått drømmesykkelen din tilpasset deg?
Bakgrunn
Da jeg la treningsplanene for 2018, så jeg på hvor jeg kan få mest forbedring for minst innsats: Ærlig talt er det lite å hente på å forbedre sykkel, slanke kroppen, spise smartere eller trene mer (med mindre skilsmisse og/eller arbeidsledighet inntreffer). Dermed sto jeg igjen med å trene styrke, trene riktigere, og å tune posisjonen på sykkelen.
Styrketrening orker jeg ikke, men å trene smartere er gjenstand for kontinuerlig forbedring: Mer tid på sykkelen og mindre i joggesko, og mer intervaller og mindre junk miles. Det siste, derimot, er verre å ta tak i på egenhånd. Så i mars 2018 pakket jeg sykkelen i bilen og kjørte til Petter Gustavsen, som driver Sykkeltilpasning i Drøbak, for å se nærmere på hva sykkeltilpasning egentlig er, og se om ikke Petter kan lure ut noen flere watts forbedring.
Fire timer hos Mr Sykkeltilpasning
Petter deler lokaler med Claes Henrik Sykkel. Her inne står noen lekre Cannondales linet opp ved siden av en vegg med Ceramic Speed-stasj. På en åker midt i Drøbak er da altså denne lille sykkelnirvanaen.
Jeg rekker knapt å komme inn døra før Petter begynner å snakke. Entusiastisk og raskt, akkurat som om det rett og slett er for mye må sies på for kort tid. Fyren er en habil syklist, og det er heller ingenting galt med energinivået på tross av at klokka knapt har bikket 0700.
Petter forklarer at det er to ytterpunkter på hvordan du kan tilnærme seg sykkeltilpasning: Enten følger du slavisk formler og teorier om den ideelle posisjonen, eller så ser du på den enkelte utøvers fysikk, mål, evner og situasjon. Begge deler har sine fordeler og ulemper, men skal du komme fram til en god tilpasning for deg selv, da må du gå grundig til verks og huske at det er en gradvis prosess – det finnes ingen quick fix.
Og så kan du bruke målebånd og øyemål, eller så kan du bruke verktøy av forskjellige slag. Petter tilhører definitivt i sistnevnte leir; foran tronplassen hvor kunden sitter er det plassert to svære skjermer. I det ene hjørnet står en Retül-sykkel, i et annet står det en koffert med kliss nye pedaler – det eneste av sitt slag i Europa – som måler alt mulig. «Tenk deg Garmin Vector 3 opphøyd i 1.000», sier Petter.
AMBISJONER PÅ SYKKELEN?
Etter en times snakk om teorier, om mine ambisjoner på sykkelen – «raskest mulig opp bratte bakker» er stikkordene – og hvordan ting henger sammen, er det noen ting sykkeltilpasning koker ned til: Kraftoverføring, arbeidsøkonomi og komfort er suksesskriteriene.
Bevisstgjøring og coaching er framgangsmåten. Fasitsvar finnes ikke; det som funker for A, funker ikke for B. Å snakke om at 30 graders vinkel i kneet er «riktig» eller at noen har et «fint rundtråkk», det er like relevant som å hevde at makspulsen er 220 minus alder – det stemmer for noen, men for de fleste er det individuelle forskjeller som gjelder.
«Det er de små detaljene som ofte avgjør, og det er avveininger og prioriteringer!» Skal sykkelen tilpasses en som jager Strava-segmenter, da trenger ikke komfort hensyntas. Da kan du sitte aggressivt og belaste framsiden av lårene, for du skal ikke holde ut mer enn en time av gangen. Skal du tråkke Trondheim-Oslo, da er det en annen sittestilling som skal til for når den første timen har passert er det fortsatt igjen mange, mange timer på sadelen. «Det er jo ikke noe poeng å sitte i en stilling der du trår 30 watt mer, om du ikke klarer å holde den stillingen mer enn et par timer?»
BØYELIGHET
Nok snakk. Jeg skifter til sykkeltøy. Vi starter med å se på bøyelighet. “Du er jo stiv som en stokk, verre enn meg!” utbryter Petter. Jeg spør om det er noe galt med det, men han forklarer at det er helt normalt: “Det har vært proffsyklister her som er mye stivere enn deg,” trøster han. Jeg tenker at det er slik leger sier til pasienter som kommer med meget uvanlige lidelser… Og mitt venstre bein er litt lengre enn mitt høyre, men det er visst helt vanlig og uten betydning.
Petter forteller at noen av kundene kan være bøyelig som slanger, men når sitter på sykkelen så er det bare kaos med knær i alle retninger og vagging opp og ned. Og så har man de som er pinnestive, men som sitter som en drøm på sykkelen. «Alle er forskjellige!»
FØTTER OG SKO
Så sjekker vi føttene, skoene og cleatsene mine. Bortsett fra at jeg har veldig høye fotbuer og smale føtter, fremstår de som helt normale. Speedplay-cleatsene er plassert likt og symmetrisk på begge skoene.
Jeg setter meg på sykkelen og Petter stiller inn rulla på 200 watt. Et par minutter går, så får jeg beskjed om å gå av igjen. Venstre cleat har for mye float, jeg vrir min venstre fot ubevisst en del mer enn høyre. Petter strammer inn float’en, og vipps så er det mindre sideveis bevegelse og mer trøkk ned i pedalene.
SETEHØYDE
Fem minutter inn i økta, Petter følger med på skjermene som viser live-data av meg mens han går rundt meg og inspiserer. Jeg sitter visst bra på sykkelen, og Petter spør og graver om hvordan jeg opplever sykkelen. “Kjenner du mer belastning foran på lårene enn bak,” spør Petter. “Nei, jeg tror ikke det,” svarer jeg.
Petter justerer setet tre millimeter, og jeg trår mer. Petter spør hvordan det føles, jeg svarer at det kjennes som han har justert opp setet. «Nei, jeg satte det ned! Ha ha!» Så får jeg forklaringen: Fordi setet er satt ned, og beina ikke får strukket seg ut skikkelig, da kompenserer anklene ved å bøye seg mer. Vi gjentar prosessen med tre millimeters inkrementer. Petter spør, jeg svarer. Forskjellen i sittestillingene blir tydeligere etter hvert som vi beveger oss lengre unna “base line”. Belastningen trenger ikke å være jevn mellom forside og bakside av lår, men det gir en bedre følelse når man bruker musklene mer 50/50, og det er interessant å kjenne hvordan dette endrer seg med setehøyden.
Vi ser på opptak bakfra og fra sidene, Petter bruker et fancy program for å beregne vinkler og lengder, og vi sammenlikner “før og etter”. Når setet til slutt er for høyt, er det helt tydelig at jeg går fra å sitte stødig til å vagge, og belastningen på framsiden av lår er merkbar.
Sluttresultatet er at jeg ser ut til å trå litt bedre med to-tre millimeter lavere sittestilling enn jeg hadde i utgangspunktet. Men Petter stresser at dette er slikt som kan endres i løpet av sesongen, så det er viktig å være bevisst på det og være villig til å gjøre små justeringer underveis.
SETEVINKEL OG PLASSERING
Flytter du setet for langt fram, da belaster du forsiden for mye. Blir vinkelen på setet for mye nedover, da belaster du forsiden for mye. Det kan kjennes bedre, og det er jo det de proffe gutta gjør når de går i brudd, men det er ikke noe Petter anbefaler. «Det er derfor Norgescup-gutta er helt hardpakka og stive i beina på slutten av sesongen!» Den nye trenden med proffene som har sadel som heller kraftig nedover er med andre ord ikke å anbefale for meg. Vi gjør noen enkle øvelser og får avslørt at jeg faktisk har ganske god vektbalanse, så her er det ikke mye å pirke på.
TRÅKK
Så ser vi på selve tråkket. Jeg trår, Petter spør og jeg svarer. «Tråkker du med feil teknikk, da sløser du bort energi.»
Petter kommenterer at det ser ut som venstre fot virker stivere enn høyre fot. Jeg nevner at jeg forstuet ankelen voldsomt for snart ti år siden, og at det fortsatt plager meg med litt dovenhet og smerter. Vi ser på bilder av høyre og venstre bein i forskjellige deler av rundtråkket: Det viser seg at venstre ankel faktisk er stivere enn høyre ankel, hælen henger ned når jeg trår ned, foten bør være horisontal når tråkket er på klokka seks. Vi justerer venstre cleat fire millimeter bakover, og vipps så er det mye mer symmetri mellom hvordan høyre og venstre bein tråkker. Og det kjennes mye, mye bedre. Jeg kommer ikke til å bruke tid på å terpe rundtråkk, men jeg skal tenke på hvordan føttene er stilt i forhold til pedalene når jeg kommer meg ut nå!
STYREHØYDE
«Det ser jævlig bra ut, da!» sier jeg. «Ja, men det hjelper vel ikke om det ikke gir en bedre sykkeloppevelse?»
Jeg vil gjerne slamme stemmet og ha lengst mulig stem, både fordi det ser rått ut og fordi jeg tror det er mer aero. Vi tråkker videre, Petter filmer og tar bilder. Så justerer vi styret opp én centimeter, og Petter spør hvordan det føles. Det er helt klart litt mer komfortabelt. Petter tar noen flere bilder. Så ser vi på resultatet: I profil sitter jeg akkurat like lavt på tross av at styret er hevet! Petter forklarer: «Du sitter mer komfortabelt, du slapper av i kroppen, og da ender du opp med å være like aero – er ikke det bra da?» Helvete, jeg som hadde håpet å kunne kappe styrerøret helt ned.
OPPSUMMERING
Fire timer i bua i Drøbak, og endringene er minimale: Setet ned et par millimeter, styret opp én centimeter og cleatsene står nå forskjellig på hvert av skoene. Og jeg får bekreftet at jeg har rett størrelse på sykkelen, i alle fall.
Og Petter er fortsatt full av energi og entusiasme: Neste steg blir eventuelt mer avanserte analyser av typen å måle effektivitet av tråkk med målinger av pedalkontakt i 3D, måle oksygenopptak, eksperimentere med runde versus ovale ringer, og så videre.
Hva lærte jeg
Jeg kom inn døra med håp om å få et par ekstra watt, men endte opp med bevisstgjøring og økt forståelsen for at små justeringer kan utgjøre store forskjeller for hvor komfortabelt og hvor lenge jeg kan trå. Stikkordene er arbeidsøkonomi og komfort.
Uka før besøket hos Petter tråkket jeg 296 watt på rulla under en 20 minutters FTP-test, og uka etter tråkket jeg også 296 watt på samme test. Altså praktisk talt uendret.
Så om jeg ikke presser mer watt, så kan jeg sannsynligvis holde nivået lengre og oppleve det som mindre ubehagelig. Og etter en halv dag hos Petter, er jeg langt bedre rustet til å kjenne etter og vite hvor endringene bør gjøres. Så nå sykler jeg ofte med et miniverktøy på baklomma, og kjenner jeg behovet for en mikrojustering, da gjør jeg det.
Hva har dette betydd i praksis
Godt vær og ingen skader eller sykdommer har lagt grunnlaget for konsistens i treningen, og det kan forklare hvorfor 2018 har vært en god sesong for meg – mellom mars og oktober ble det cirka 400 timer utendørs, og jeg kan se tilbake på:
Bevisstgjøring. Før turen til Petter, tenkte jeg lite på hvorvidt jeg vugget på setet, at den venstre foten min er stiv eller om jeg satt mer avslappet om styret var litt høyere. Gjennom hele 2018 har jeg ofte kjent etter og gjort bitte små justeringer underveis og eksperimentert meg fram til en selv-opplevd perfekt sittestilling. Jeg terper kontinuerlig på å få med venstre fot gjennom hele tråkket, særlig når jeg skal kjøre hardt eller er på langturer.
En rekke nye personlige rekorder. Jeg har noen segmenter i Oslo, Bærum, Asker og utenfor Hamar som jeg jevnlig tester formen min i – og i samtlige av dem har det blitt nye personlige rekorder i 2018. Syklene og vekta har vært de samme i 2018 som tidligere år, og selv om et godt treningsgrunnlag har hatt mest å si, så er jeg temmelig sikker på at det faktum at jeg sitter bedre på sykkelen også har hatt litt å si.
Lange turer uten det minste ubehag. Etter Jotunheimen Rundt 2010 måtte jeg spise smertestillende fordi knærne mine var helt kjørt av at jeg hadde stilt inn nye cleats feil på skoene mine. Under Tour du Mont Blanc 2016 måtte jeg poppe Paracet for å døyve smerten av sko som smertet mye, og ryggen var øm den siste timen. Men under Jotunheimen Rundt 2018 (som jeg dessverre måtte bryte) og under Stelvio-prosjektet i 2018 kjentes det som sykkelen var helt perfekt for meg. I år har begge syklene mine i større grad enn før kjentes like perfekte som en skreddersydd Zegna.
Trygghet på geometri og slæmma stem! Og fordi – la oss være ærlige – det ser helt dust ut å ikke kappe styrerøret, var det med stor trygghet på at jeg stakk innom Tommeks Velo og fikk kappet vekk unødvendig dødvekt på syklene i sommer. Og fordi jeg brukte god tid på å prøve meg fram til riktig høyde, slapp jeg å begå kardinalfeilen som det er å kappe for mye.
Konklusjon
Om alle de gode tingen ovenfor skyldes en halv dag hos Petter? Det er jeg ganske sikker på, i alle fall i stor grad.
I jakten på de små marginene er noen millimeter her og der merkbart, men den største gevinsten er at jeg er blitt mye mer bevisst på hvordan sykkel og syklist passer sammen. En systematisk og selvkritisk sjel vil nok klare å komme veldig langt på vei på egenhånd, men når man legger igjen flere titalls tusen på en sykkel, hvorfor ikke hyre inn eksperthjelp til noen få tusen kroner til, og komme helt i mål?
Neste gang jeg kjøper sykkel, da blir det garantert en liten tur til Drøbak før jeg kapper styrerøret og gjør de siste tilpasningene, og jeg anbefaler helhjertet andre som ønsker å ta ut potensialet sitt å vurdere det samme.
