En kjent scene utspiller seg i mars 2019: Jeg surfer på sykkel-nettsider, og kommer tilfeldigvis over Oslo – Lærdal. Klumpete terreng over nesten 37 mil, mange bakker og målgang på Vestlandet – what’s not to like? Den lille omtalen som finnes om rittet er positiv, og til alt overmål fikk jeg narret med min gode kamerat Eoghan Clifford fra Irland, så da var det bare å melde seg på.
Nå i september er sykkelsesongen straks over, og Oslo – Lærdal hadde potensialet til å bli et fint punktum, i alle fall om været holdt. I stedet er det fair å si at Oslo – Lærdal ble en av de våteste lørdagene jeg har tilbrakt på sykkelsetet.
Om Oslo – Lærdal
Oslo – Lærdal er en såkalt høstklassiker av et landeveisritt som arrangeres av Styrkeprøven (som også har Trondheim-/Lillehammer-Oslo og fra 2020 også Jotunheimen Rundt). Rittet går, som navnet tilsier, fra Oslo til Lærdal og er på 365 kilometer og over 3.000 høydemeter. Rittet arrangeres i år for 17. gang.
Forberedelser
Sportslig sett har 2019 har vært innholdsrik: Jeg har “oppdaget” langrenn, fullført Jotunheimen Rundt, everestet Grefsenkollen (Hope Challenge) og satt pers opp Tryvann. Grunnlaget for Oslo – Lærdal var med andre ord ikke så verst.
Vanligvis er jeg nøye på å sette meg inn i ritt, men denne gangen ble det for dårlig tid. Jeg gamblet derfor på Jotunheimen Rundt-oppskriften: Kle meg godt, henge med de fremste så lenge det går, og forsøke å komme i mål på rundt 12 timer. Og for gjøre logistikken enklest mulig, booket jeg en hytte på Bogstad Camping, sånn at vi bare trengte å trille til start.
Dagene før
Rittvær ble hyppig besøkt i dagene før start. Ifølge Geir Sande, som har laget tjenesten, ble været langs Oslo-Lærdal-løypa sjekket over 2.000 ganger den siste uka, og jeg stod nok for halvparten av søkene. Været skiftet stadig mellom vått og tørt; det eneste som virket sikkert er at temperaturen vil ligge på 5-10 grader store deler av tiden – og med Yrs treffsikkerhet i år virket det rimelig å forvente at det kunne bli litt vått i helga.
Passende nok begynner det å regne kraftig når Eoghan og jeg sjekker inn på Bogstad Camping på fredag ettermiddag. Vi bestilte en hytte med fire sengeplasser, men vi finner kun én køyeseng og vi blir enige om at jeg ligger øverst.
Det kraftige regnet gjennom natta vekker oss jevnlig, og 0330 bestemmer vi oss for at vi like godt kan stå opp. Regnet avtar litt mens vi spiser frokost, og Eoghan spør hvor døra på kjøkkenet fører til – det viser seg at det er det andre soverommet med de to sengeplassene vi ikke fant i går. Ja, ja. Vi kler på oss det meste vi har av varmt og vannavvisende tøy, og triller bort til start klokka 0445.
“I don’t do rain – not” (Bogstad – Skui, 0-19 km)
00:38, NP 162, IF 0,54, 28 km/t, 110 høydemeter, 8 grader.
Utenfor Circle K på Bogstad er det bekmørkt og regnet tiltar. En rask opptelling tilsier at ⅓ har trukket seg, vi er 61 mann ved start. Møkkavær har en avskrekkende effekt!
Jeg misliker intenst å sykle i regnvær, og mistenker værgudene for å straffe meg for alle regnværsøktene jeg har skulket unna. Speakeren trøster oss med at det er meldt både varmere og tørrere lengre vest.
Masterbilen følger oss forbi Grini. Det går så sjukt sakte – jeg har en snittpuls på 57% – og vi rekker å bli både gjennomvåte og kalde før bilen endelig slipper oss ved foten av Sollihøgda. En dårligere start på en 10+ timer lang sykkelkonkurranse er det vanskelig å forestille seg. Arrangørene kunne med hell flytte starten til Sandvika, så kan vi spare 15 kilometer med meningsløs transport.
Masterbilen slipper (Skui – Jevnaker, 19-70 km)
01:38, NP 239, IF 0,80, 32 km/t, 689 høydemeter, 6 grader.
Tempoet skrus opp når bilen slipper, men det er ingen som tar en Floyd Landis i motvinden. Det går ikke spesielt fort opp til Sollihøgda, men desto fortere ned igjen. Jeg har aldri likt den nedkjøringen, og i mørket og regnværet er den mer motbydelig enn vanlig.
Det går i rykk og napp i det kuperte terrenget etter Sundvollen. En kar fra Asker CK drar på litt, jeg tenker at det er smart å tette luka, og plutselig er jeg lenge helt alene 20 sekunder foran feltet. Jeg er ikke så dum at jeg tror jeg skal kjøre solo de neste 30 milene, så jeg benytter anledningen til å innta næring mens feltet samles igjen, før det går pent og pyntelig forbi Hadeland Glassverk.
Rullekake på tur (Jevnaker – Nesgutua, 70-140 km)
1:56, NP 229, IF 0,76, 37 km/t, 398 høydemeter, 6 grader.
Rett etter første foringsstasjon blir det tissedugnad når 50 – 60 pinnedyr står langs grøfta og later vannet.
Vi får i gang en rask rulle, og det ropes “sist!” og “ja!” med jevne mellomrom. Jeg føler meg sterk som en okse og bidrar aktivt. Til å begynne med er vi 20 mann som rullerer, men skrelles gradvis ned til 8-10 som drar på 30-40 i sekken. En god del har falt av, men de av som henger med får en relativt billig reise videre. Det er altså til enhver to karer fremst som drar feltet, og cirka 38 andre som har gleden av å få vannsprut i kjeften. Regnværet fortsetter ufortrødent.
Kjernefysisk nedsmelting (Nesgutua – Leira, 140-210 km)
2:31, NP 229, IF 0,76, 28 km/t, 1.113 høydemeter, 7 grader.
På andre matstasjon blir det flaskebytte, tissing og spising. Etter fem timer har regnet endelig avtatt, og vi observerer at asfalten er tidvis tørr. Jeg ser på computeren at jeg nok har kjørt litt over evne, for den sier en intesitetsfaktor på 0,77. Jeg har en teori om at høyere enn 0,75 ikke er bærekraftig over lange perioder og frykter litt for fortsettelsen.
Den korte pausen etterfølges av litt rolig tråkking før de sterkeste gutta setter seg fremst og blåser opp tempoet. Jeg faller av teten, men klarer å klore meg tilbake. Plutselig roer det seg igjen før vi svinger brått opp til venstre inn i skogen. Jeg sliter som en bikkje og jeg klarer ikke å henge med. Feltet er fullstendig sprengt, så vidt jeg kan se er vi kun noen syklister her og der – klinten er skilt fra hveten. Farten avtar betydelig for min del.
En lang, bratt bakke etterfølges av en enda lengre, seig strekning på grusveier før vi styrer ned til Bagn, og deretter smeller det rett inn i en ny, fandenivoldsk bakke. Jeg er i en liten gruppe med karer hvor verken humor eller humør sitter løst, her er det slitne sjeler som piner seg gjennom vakker natur. På vei inn til tredje matstasjon finner jeg igjen Eoghan som har hatt teknisk – kjedet har falt av. I motvinden, tømt for moral og trøkk, blir vi enige om at nå er vi mer på tur enn ritt.
Verdens verste terreng (Leira – Øye, 210-280 km)
2:51, NP 187, IF 0,62, 26 km/t, 923 høydemeter, 10 grader.
Endelig matstasjon. Cola, blings og wraps. En kar i følgebilen til Frøy viser fram værmeldingen for Filefjellet: 8 grader og sol resten av dagen. Jeg slenger neoprenhanskene og regnvesten i en bag og kler meg litt lettere. Tørt og fint fra her til Lærdal, det er en deilig trøst.
Vi har motvind, det er stadig opp og ned på råtne grusveier, og det er helt umulig å finne rytmen. Eoghan sleper meg gjennom verdens tyngste, mest kuperte og klumpete terreng. Innerst inne drømmer vi om at en eike ryker eller at ramma knekker, slik at vi får en plausibel grunn til å bryte. Vi trenger jo ikke å si til noen at ramma knakk fordi vi kastet den ned en fjellskrent?
Helvetes grus, hva er poenget med det? Jeg skjønner at det er en nostalgisk sjarm med grus – og langs denne løypa får man sett områder av Norge man ellers ikke ville – men at grusveier skal figurere i landeveisritt i denne tidsalderen er helt bakvendt, all den tid vi har asfalterte veier, elektriske gir, hydrauliske skivebremser og tosidige wattmålere. Grusritt burde vært forbeholdt de som har sjudelte gir med skiftere på rammen og som trives med å lime dekk mens de er rusa på belgisk øl.
Det er i motbakke det går oppover! (Øye – Lærdal, 280-365 km)
2:44, NP 206, IF 0,69, 34 km/t, 580 høydemeter, 8 grader.
Ny matstasjon: Cola, kaffe, banan, wraps og skiver går ned på høykant. Det er jo tross alt fire timer siden det regnet sist, så da passer det at det begynner å yre igjen. “23 kilometer opp til Tyin nå, gutta!” sier en hyggelig sjel på matstasjonen.
Opp til Tyin går det faktisk overraskende lett. Det er bratt og langt, selvfølgelig, men det er uendelig enklere når man finner rytmen i en jevn motbakke enn det klumpete grushelvetet vi har vært gjennom tidligere i dag.
Pøsregnet tiltar i det vi er på 1.000 høydemeter, og gir seg ikke. Over Filefjellet begynner Eoghan og jeg på en tomanns tempo; vi veksler på halvannen kilometer lange føringer. Ned forbi Borgund stavkirke blir jeg så kald på fingrene at jeg må bruke håndbakene for å skifte gir. Heldigvis er det ingen behov for å bremse, og nå er vi uansett snart framme
På flatene inn til Lærdal avtar endelig regnet igjen, og vi ser Frøy-syklisten Ketil Ervik, den første deltakeren vi observerer siden forrige matstasjon. Vi gir bånn gass for å ta ham igjen, og det ender med at vi tre krysser mållinja omtrent samtidig, på 12:19, og tar dermed 20.- 22. plass – 82 minutter etter vinneren Bjørn Haakon Braadland fra Kjekkas (10:57).
Målgang!
Over 12 timers slit i 5 – 10 plussgrader, hvorav 7 timer i kraftig regnvær, har kostet mye – det ble totalt 365 kilometer og over 4.000 høydemeter totalt. Da er det deilig å komme i mål.
Det er ikke all verdens publikum i Lærdal, men hva spiller det for en rolle når jeg har nærmeste familie til å ta deg imot med en klem, og når arrangøren dytter en kald Cola og en fet hamburger fra grillen i hånda på deg?
Oslo-Lærdal mangler kanskje 10 mil og en del hundre høydemeter på å matche Jotunheimen Rundt, men jeg synes rittet er minst like mye en styrkeprøve og helt klart en begivenhetsrik opplevelse. Det er tilfredsstillende å si “Oslo – Lærdal, check”.
Resultater
Det var 93 påmeldte til Oslo-Lærdal, hvorav 61 som stilte til start og 57 som fullførte. Bestemann ble Bjørn Haakon Braadland (Kjekkas) på 10:57, fulgt av Sten Holmen (Frøy) på 11:07 og Eirik Langøy (Fredrikstad) på 11:17. Sistemann som fullførte, kom inn på 14:49.
Og jeg vil påstå at de som havnet på resultatlista i dette rittet, de er ikke representative for bredden norsk sykkelsport – dette er noen av de seigeste jævlene blant oss. Se komplette resultater hos UltimateLive.
Oppsummering
Styrkeprøven har et godt ritt i porteføljen sin med Oslo – Lærdal: Det er relativt få deltakere som alle holder et høyt nivå, løypa er knalltøff og gjennom flott natur, matstasjonene er upåklagelige, logistikken er god, og det er grillmat ved målgang (sistnevnte er min benchmark på topp arrangement).
Minusene er at transportetappen fra Bogstad Camping til Skui er for lang, og at det er flere mil på grus, men jeg skjønner at jeg sannsynligvis er i mindretall for å synes er helt høl i huet. Og været kan man ikke klandre noen for, selv om det ble en seriøs festbrems…
Av norske turritt jeg har syklet i står fortsatt Jotunheimen Rundt som kongen, men Oslo-Lærdal tar en god andreplass. Alle som synes 15 mils ritt er for kort, og som ikke har en fetish for å ligge i rulla og rope “sist”, bør ha Oslo – Lærdal på sin “to do”-liste.
Og for tallnerdene som lurer på hvor hardt Oslo-Lærdal er: Dette rittet tok meg 12:19 (616 TSS, 0,72 IF, 6.100 kalorier), mens Jotunheimen Rundt i år tok 14:45 (658 TSS, 0,68 IF, 5.800 kalorier), og everesting i Grefsenkollen tok 12:30 (656 TSS, 0,73 IF, 6.400 kalorier).
En annen observasjon: Dette er den første gangen jeg stiller i et ritt hvor det ikke er én eneste kvinnelig deltaker. Hvorfor det…? Forhåpentligvis går deltakertallet opp igjen i 2020.
