kultur

Sykkelsporten – pill råtten?

Da jeg så Nairo Quintana vinne Giro d’Italia i år – og ikke minst cruise opp Monte Zoncolan knapt uten å puste gjennom munnen (og han har ikke overdimensjonerte nesebor) – så tenkte jeg at dette må være for godt til å være sant. Quintana ble jo skadet den første uken og slet med forkjølelsen i den andre uken, og så vinner han hele rittet med neste tre minutter ned til Roberto Uran Uran på andreplass. Det er mistenkelig likt røverhistorien om Alberto Contador som i 2008 lå på stranda uka før han ble bedt om å stille opp i Giro d’Italia – som han så vant.

Det hele toppet seg imidlertid i pinsehelga da jeg fikk en solid dose av “dette ER for godt til å være sant”, da jeg i Criterum du Dauphine så hvordan Chris Froome og Contador dure opp til målgang på Col du Beal i hesblesende fart med utallige angrep.

Sir David Brailsford, Team Sky-sjefen, sa under Tour de France i 2013 at «If people want the entertainment value of riders attacking each other, stopping, attacking each other again and again, then go back to ‘old cycling’, which will give you the capability to do that». Han sier det ikke i klartekst, men mellom linjene forstås det at han refererer til doping. Det vi så i andre etappe av Dauphine er mistenkelig likt tidligere år…

Med Quintana og Rodriguez. Er dette rene vinnere?

Med Quintana og Rodriguez. Er dette rene vinnere?

 

HISTORISK TROVERDIGHETSPROBLEM

Dersom det ser ut som det er for godt til å være sant, har det ofte vist seg at det faktisk også er det. Pantanis klatreegenskaper, Armstrongs berømte blikk på Alp d’Huez (og utallige andre TdF-prestasjoner), Landis’ vanvittige 16. etappe til Morzine i 2006, Rasmussen og Contadors herjinger i 2007, Kohls imponerende pallplass og klatretrøye i 2008, Armstrongs comeback i 2009… Hvor mange ganger har vi ikke sett prestasjoner som virker helt sinnsyke, og som i ettertid har vist seg å være basert på juks og fanteri?

Nå skal alt liksom være renere og bedre enn før – men den historien har vi hørt mange ganger. Ser man på topp 10 sammenlagt fra Tour de France-resultatetene fra 1999 og frem til i dag, vil man finne mye grums: Armstrong, Zülle, Olano, Moreau, Heras, Escartin, Gonzales, Leipheimer, Vinokorouv, Mayo, Basso, Mancebo, Rasmussen, Landis, Klöden, Menchov, Rogers, Contador, Valverde, Astarloza, Kohl, Vande Velde, Fränk Schleck, Valjavec og Danielson – og så har man selvfølgelig Riis og Pantani, som vinnere fra 1996 og 1998. I tillegg har man jo en hel haug med hjelperyttere, sprintere og andre som ikke hevdet seg i øverste sammenlagt-sjikt, men som likevel dopet. Noen gjorde det for å vinne, andre for å i det hele tatt overleve (ref Paul Kimmage, les “Rough Ride”). Og mange av de som var med da, er fortsatt involvert i sykkelsporten. Historikken og troverdigheten er knapt noe å skryte av.

I 2004 sa Lance Armstrong “I’ve said it before and I will repeat it: I believe that I am the most tested athlete on this planet, I have never had a single positive doping test, and I do not take performance enhancing drugs.” I fjor la han kortene på bordet, og vi vet nå at hans resultater var preget av prestasjonsfremmende midler. En ren syklist vil heller ikke kunne si annet enn det Armstrong sa, men på grunn av Armstrong-æraens løgner høres likevel argumenter som “jeg bruker ikke dop, jeg jukser ikke, jeg er ren, jeg tar avstand fra det” veldig hule ut.

Når det gjelder troverdighetsproblemet har sykkelsporten kun seg selv å takke.

 

ANTIDOPINGARBEID I DAG

Jevnlig skryter diverse forbund og idrettsarrangører av hvor mange tester som gjennomføres, hvor ren idretten er (eller har blitt), og liknende. Men når man koker vekk PR-spinn, hva er egentlig status?

Sykkelforbundet (UCI) har et skabbete rykte på seg når det gjelder å rydde opp i egne rekker, og som Mads Drange påpeker i sin bok “Den Store Dopingbløffen” kan det til dels tilskrives at et særforbund som skal følge med på juks i sin egen idrett, har paralleller til bukken som passer havren.

Drange beskriver også et internasjonalt antidopingarbeid som sliter med å henge med doperne. Eksempelvis har WADA et årsbudsjett på 60 MNOK – og dette skal dekke alle idretter, ikke bare sykkel. Antidoping Norge har cirka 30 MNOK i årlig budsjett. Og, som det også står i NRK-artikkelen: Christian Ronaldo (og Gareth Bale) kostet jo i underkant av 1.000 MNOK hver for Real Madrid. Til summen av ett stykk av verdens dyreste fotballspiller man man altså drive det internasjonale antidopingbyrået i 13-15 år eller Antidoping Norge i det dobbelte.

De virkelig store sykkelnavnene tjener enorme summer – Froome har visstnok en årslønn fra Sky på cirka 25 MNOK, og ifølge Proff.no dro Edvald Boasson Hagen gjennom sitt selskap EBH Holding AS inn nesten 6 MNOK i 2012. Armstrong fløy rundt i privatfly, en hel skokk proffsyklister bor i Monaco, og tidligere proffsyklister gjør karriere som ekspertkommentatorer (Sean Kelly og nå nylig Greg LeMond for Eurosport) og TV-stjerner (“På hjul med Dag O2”, “Mesternes mester”). Avkastningen for å lykkes er attraktiv.

Samtidig som man må være dum (ref Michael Rasmussens “Gul Feber”) eller uheldig (ref David Millar “Racing Through the Dark”), eller helst begge deler, for å bli tatt. Når det gjelder idioti er det få som kan konkurrere med Ricardo Ricco, som ble hivd på hodet ut av Tour de France i 2008 på grunn av CERA. Den samme kron-doperen tweetet i 2013 at det var 48 positive CERA-tester under Tour de France i 2008. UCI nektet for at det kunne stemme, og de viste til at det var det franske antidopingbyrået som gjennomførte testene. Om mangel på oppfølging skyldes at dette var en skrøne fra Ricco, eller om det er fordi UCI ikke ønsket oppmerksomhet rundt saken blir bare spekulasjoner. Men dersom det viste seg at omtrent 25% av Tour de France-feltet var dopet på CERA i 2008, ville det vært en eksplosiv historie.

For de som har litt mer omløp mellom ørene har et enkelt grep for å holde seg unna dopingkontroll vært å trene et sted hvor antidopingbyråene helst ikke reiser grunnet ressursmangel, eksempelvis til Tenerife som Hamilton beskrev som et perfekt sted for å trene uten å plages av dopingkontroll (ref “The Hidden Race”). Her har blant annet Froome og Contador trent i vår. Froome var til og med så freidig at han etterlyste flere kontroller på Tenerife, kanskje vel vitende om at dopingkontrollørene ikke hadde budsjett til å ta turen bort til dem (eller testene som skal til for å avsløre dem).

I en undersøkelse fra 90-tallet, kjent som “Goldman’s dilemma”, fant man at halvparten av toppidrettsutøvere er villige til å ta dop for å vinne, selv om det betyr at de dør innen fem år. Det er forbløffende hvor langt toppidrettsutøvere kan være villige til å gå.

Så når man ser hvilken vanvittige inntekter de store sykkelnavnene drar inn, sammenlikner de med de ressursene antidopingbyårene har til rådighet, og kombinerer proffsyklistenes vinnermentalitet med villighet til å ta (kalkulert) risiko – kan man tenke seg at risiko-avkastning-balansen er skjevt fordelt i retning av at syklister tyr til juks.

 

DOPINGEVOLUSJONEN

Alle sykkelinteresserte kjenner til Tom Simpsons kollaps på vei til Mt. Ventoux i 1967. På den tiden var alkohol og amfetamin blant de foretrukne prestasjonsfremmerne. Etter hvert har doperne funnet nye og bedre metoder, og en katt-og-mus-lek mellom dopere og antidopingbyråer har eskalert. På 90-tallet var bloddoping og EPO det store. På 2000-tallet begynte syklister å bruke dopingmidler på smartere måter (eksempelvis mikrodoseringer).

Heldigvis er det sånn at fortidens dopingmetoder er relativt enkle å avsløre, men uheldigvis er jukserne alltid i forkant. Så fort en test er lansert, kommer en ny metode for å ikke bli tatt. I “Den store dopingbløffen” kan vi lese om hvordan langrennsutøvere tilpasser seg regelverket, og syklister er nok minst like slue. Hva de slemme gutta faktisk gjør og bruker om dagen kan man kun spekulere i, men det siver jo ut rykter og hint med jevne mellomrom – uten at man vet hvilke det faktisk er hold i.

I vår ble det en del snakk om at blant annet Sir Bradley Wiggins ble sett med det som så ut som en pille under shortsen sin under Paris-Roubaix. I tillegg ble det funnet noen piller etter en velt i rittet (ikke den Wiggins eventuelt bar på), men merkelig nok har ikke dette blitt fulgt opp – i alle fall ikke i media. Hva slags pille det kan være snakk om er jo kun spekulasjon, og noen i Cyclingnews’ diskusjonsfora mener det et produkt som fortsatt er under utvikling (og dermed ikke på WADA-lista). [Korreksjon: I originalinnlegget var formuleringen slik at man kunne ledes til å tro at diskusjonen om piller funnet under P-R var den samme som den antatte pillen Wiggins hadde under shortsen. Det var ikke meningen – for alt vi vet kan det være noe helt annet enn en pille Wiggins hadde under shortsen.]

Og så snakkes det om “finish bottles”, drikkeflasker syklistene får mot slutten av rittet som inneholder drikke med koffein og smertestillende (les intervju med Taylor Phinney). Froome forteller i sin biografi «The Climb» at han klarer seg fint med espressoer i sin “finish bottle”, men skal man tro Phinney og ryktebørsen forøvrig, er det nok mer enn malte kaffebønner som finner veien inn i flaskene.

Nymotens prestasjonsfremmende midler ryktes å inkludere spennende saker som AICAR og GW1516, Tramadol, xenon-gass og hvem vet hvilke andre eksotiske ting som ikke er kjent ennå.

AICAR og GW1516 har noen interessante egenskaper: Slankepille og muskelbygging i ett, uten at man trenger å gjøre noe selv. Dette er perfekt for en syklist – bli syltynn og få opp wattproduksjonen samtidig. Som en ekstra bonus er det visst også vanskelig å oppdage i tester. Ulempene er selvfølgelig diverse bivirkninger, samt at det er dyrt, men dette er ikke nødvendigvis hindre for sultne toppidrettsutøvere.

Michael Barry skrev om utstrakt brukt av Tramadol (konvensjonelt reseptbelagt smertestillende medikament) i sin biografi “Shadows on the Road” som kom tidligere i år, Selv Team Sky har vært raskt ute med å si at de ikke bruker det nå. Dessuten gjør Froome et poeng av at han ikke benytter Tramadol i “The climb”. Nå må det nevnes at Tramadol ikke er ulovlig å bruke, selv om det er på “mistenkt”-lista. Det interessante med Tramadol er noen av bivirkningene – blant annet sløvhet og svimmelhet – som noen hevder er grunnen til de mange veltene og ulykkene vi har sett den siste tiden i landeveisritt.

I vinter kunne The Economist kunne avsløre at xenon-gass brukes av blant annet russiske idrettsutøvere, og gir samme effekt som EPO, men uten å kunne spores.

UCI har lagt til xenon-gass på doping-lista, men det finnes ingen kjente tester for det (Mads Kaggestad bekreftet på Twitter 9. juni at xenon er umulig å oppdage). Og for å toppe det hele: Xenon vil ikke være ulovlig ifølge WADA før 1. september for å sikre at nasjonale antidopingbyråer kan innføre forbudet i sine regelverk.

Uansett, de som behøver ulovlige hjelpemidler for å heve prestasjonene vil nok ty til mer avanserte alternativer enn standard bloddoping eller EPO (eller amfetamin og alkohol, for den saks skyld). Farmasi er i stadig utvikling, og preparater som er ment for ett formål, kan fort være gunstig til et annet formål (eksempelvis EPO og Tramadol). Men er det slikt de unge og håpefulle holder på med om dagen?

 

DEN NYE GENERASJONEN

Etter at de store navnene fra den mørke bloddoping- og EPO-æraen på 1990- og 2000-tallet gradvis skiftes ut med en ny generasjon syklister, har håpet vært at sykling ikke skal plages med juks og fanteri. Den nye generasjonen er visstnok lei av dopingsnakket og av å måtte være belastet av tidligere syklisters feil, kunne David Millar fortelle i 2013. Liknende uttaler fra andre unge ryttere er ikke så vanskelig å finne, og mer etablerte ryttere er raskt ute med å si ting som “det var fortiden, vi må se fremover” og liknende. Ofte får vi høre at sykkelsporten gjør mer enn noen andre idretter for å rydde opp i dopingen, hvilket ikke er umulig. Dersom et ritt avholdes og mange deltakere tas for doping, blir det fortalt at dopingtester fungerer. Og dersom ingen deltakere tas, selges det som at idretten er i ferd med å bli renere.

I lys av at Froome liker å fremstå som den moralske vokter (“Armstrong jukset. Jeg jukser ikke. Punktum.») er hans nå berømte inhalator-stunt under Dauphine er interessant, og på sett og vis er hans forsvar veldig lik Armstrongs forklaring på den positive testen fra 1999: Da Froome ble konfrontert angående inhalatoren, var svaret at Froome helt siden unge dager har slitt med astma, at han benytter inhalatoren i forkant av store anstrengelser, at han ofte er blitt sett hostende i etterkant av ritt på grunn av smale lufteveier (forøvrig, og kanskje helt tilfeldig, er hoste en bieffekt av xenon-gass) og at han uansett ikke benytter noe ulovlig. (Armstrong avfeide den positive kortison-testen med at han brukte en krem i rumpa for sårhet.) Det er rart at Froome hverken i løpet av sine over 400 siders biografi ikke nevner astma med ett eneste ord, eller at han nevner astma i noen annen sammenheng, når han er så opptatt av å poengtere hvilke utfordringer han har stått ovenfor i livet.

Og nå, i 2014, når den nye, antatt rene generasjonen begynner å realisere sitt potensiale, kan man lure på hvor rent og pent ting egentlig er blant de unge og håpefulle: Quintana (24 år) vinner en Giro d’Italia hvis snittfart er den fjerde raskeste gjennom tidene (39,045 km/t), Froome (29 år) og Contador (31 år) leker med hverandre i Dauphine på en måte som likner på da vi så Pantani, Ullrich og Armstrong knive i Tour de France for 10-15 år siden, og dopingspekulasjonene finner man raskt i diskusjonsfora og på Twitter (særlig https://twitter.com/Digger_forum er en ivrig type).

I biografien Froome-biografien kom det også frem at han syklet opp Lance Armstrongs testbakke Col de la Madone på rekordtiden 30:09 før Tour de France i 2013. Froome sykler ifølge seg selv altså opp Col de la Madone 36 sekunder raskere enn Armstrong gjorde på sitt beste. Hamilton syklet opp på “kun” 32:32, ref “The secret race”, side 106). Kan Froome virkelig være en freak of nature som er så hinsides hva de gjennomdopede gutta klarte før? Det virker for godt til å være sant.

Forøvrig har en dansk skribent, Kim Plesner, skrevet en utmerket artikkel om en rekke potensielle sprekker i Team Sky-imaget som er vel verdt å lese. Det er rett og slett litt for mange ting som skurrer med Sky: Med deres nulltoleranse for dopinghistorikk er det påfallende hvor dårlig research Sky gjør ved ansettelsene sine: Bobby Julich, Michael Barry, Steven de Jongh, Geert Leinders, Michael Rogers og Jonathan Tiernan-Locke har alle skapt hodebry som de hadde sluppet med litt due diligence i forkant av eventuell signering.

I år er også Contador i rute til å gjøre det bra i Tour de France: Tinkoff-Saxo og Contadors nye trener, Steven de Jongh, er den samme som Froome hadde i fjor. Contador er i slag, og de to tingene Contador har lært av den nye treneren er fordelene ved å trene på Tenerife (det visste jo Hamilton om fra før) og hvordan kontrollere vekta (som om det skulle vært et problem for Contador). Kanskje Tenerife og lav vekt i kombinasjon er hva som har gjort Team Sky så dominerende? De Jongh måtte forøvrig forlate Team Sky på grunn av deres nulltoleranse-politikk vedrørende doping, fordi han brukte EPO som proffsyklist. Flaks for Steven de Jongh at Bjarne Riis trengte en ny trener.

Alt i alt virker det som den nye generasjonen er veldig lik foregående generasjoner. De samme folka er i stor grad fortsatt involvert i sporten i dag (i forskjellige roller), og syklister og feltet ser ut til å bevege seg minst like fort som før…

 

FROOME = ARMSTRONG 2.0?

Denne generasjonens store rytter er kanskje Froome, mer en noen andre. Det er noen likheter mellom Armstrong og Froome, selv om Froome forsøker å distansere seg fra Armstrong: Begge fremhever at de kommer fra enkle kår, begge vokste opp uten en fast farsfigur, begge har trosset sykdommer og andre utfordringer på vei til topps, begge disponerer dominerende lag, og de viser seg å være suverene i Tour de France.

Det er mulig jeg ikke følger så godt med på toppnivået i sykkelsporten som jeg kunne gjort, men for meg var Froome et helt ukjent navn inntil 2011, da han tok andreplass i Vuelta a Espana (i en alder av 26) – frem til da var merittlisten hans mager.

Til sammenlikning: Nairo Quintana vant Tour l’Avenir som 20-åring, Lance Armstrong var VM-mester som 21-åring, Jan Ullrich vant junior-VM som 20-åring og Tour de France som 24-åring, Andy Schleck tok 2. plass i Giro d’Italia som 22-åring, Alberto Contador vant Tour de France som 25-åring og Edvald Boasson Hagen vant etapper i Tour l’Avenir som 19-åring og har vært høyt ansett lenge. Men som Armstrong, som forvandlet seg til en sammenlagtrytter i 1999, har også Froome stått frem som denne generasjonens store syklist etter å ha vaset i det ukjente i lang tid (det skyldes jo diverse sykdommer, naturligvis).

Det kan sågar se ut som Froome har lært litt av Lance Armstrongs feil – han er på godfot med den franske avisen L’Equipe, i motsetning til Armstrong (avisa er kjent for å ha avslørt den positive testen fra 1999), og fremstår som høflig og velartikulert i motsetning til Armstrongs konfronterende stil. Robert Millar går så langt som å beskrive Froome som en “politiker” [i motsetning til Bradley Wiggins, som er en “rockestjerne”].

Og så har Froome sørget for at David Walsh, Armstrongs “troll”, også spiller på lag med ham. Gudfaren-leksen “keep your friends close, but your enemies closer” har ikke gått tapt på Froome (spol frem til 3:30):

Walsh sin troverdighet har vært høy på bakgrunn av at han var med på å avsløre Armstrong (en av hans bøker, “Seven Deadly Sins”, skal filmatiseres). I fjor skrev han “Inside Team Sky” hvor han landet på at han ikke kunne se noe som tydet på at laget jukset. I år har han vært ghost writer for Chris Froomes biografi “The Climb”.

I tillegg, Walsh uttalte i et intervju i kanadiske Maclean’s i 2007 at fordi Rasmussen klatret opp Col du Aubisque i 2007 raskere enn Armstrong noengang gjorde, og fordi Contador klarte å følge Rasmussen hele veien, så må Contador være en jukser (artikkelen er ikke å oppdrive på Maclean’s nettsider lengre , men omtales i en rekke diskusjonsfora – eksempelvis denne). Froome syklet også opp Mont Ventoux med en snittfart på 21,86 km/t under etappe 15 av Tour de France 2013, mot Iban Mayos rekord på hele 23,10 km/t satt under Dauphine Libere i 2004. Walsh insinuerer at fordi Froome sykler 1,14 km/t saktere enn Mayo, er det et tegn på at Froome må være ren (“Inside Team Sky”). Det dumme er at Walsh ikke nevner at Mayos tid ble satt under en individuell tempo opp Ventoux, mens Froome syklet opp etter en 243 km lang etappe. Og at Froome flyr opp Madone fortere enn Armstrong noengang gjorde, går ubemerket hen…

Så man kan spørre seg om Walsh er kritisk nok til Froome, eller om han tar det meste for god fisk. “The climb” inneholder i alle fall en del småfeil som kan skyldes slett håndarbeid – eksempler:

  • Froome hevder at han så Tour de France i 2002 for første gang, var imponert over å se hvordan Armstrong og Basso kjempe mot hverandre og at Basso var hans første og siste helt i feltet. I 2002 var det strengt talt Joseba Beloki som var Armstrongs store utfordrer (Basso tok den hvite trøya, vant ingen etapper, tok 11. plass og var over 19 minutter bak Armstrong i sammendraget) (http://en.wikipedia.org/wiki/2002_Tour_de_France).
  • Geraint Thomas omtales som “engelsk” (han er waliser).
  • Og en kritikerrost journalist som Walsh burde jo snappet opp at Froome har astma..?

Enten vedder Walsh troverdigheten sin på at Froome faktisk er ren, eller så tenker han bare å cashe inn mens Froome er en gullkalv. Uansett har Froome en PR-fordel i at Walsh er på hans side, i motsetning til Armstrong, som utnevnte Walsh til “troll”.

Hverken jeg eller andre kan bevise at Froome er en juksepave, men jeg synes det er påfallende hvordan han ut av ingenting er blitt så suveren. Og så er det de mange små tingene som ikke rimer helt:

  • Den hysterisk gode tiden opp Madone likner ikke grisen. 
  • Astmaen har plaget Froome siden han var et lite barn, men det er ikke vært kjent eller nevnt noe sted før den siste uka. Derimot har det vært mye fokus på hvordan parasitten bilharzia og knesmerter har plaget Froome frem til 2011, og straks det ble tatt tak i, så løsnet alt.
  • Frem til 2011, da han var 26, hadde han knapt noe å skryte av på merittlista før han plutselig tok 2. plass i Vuelta a Espana. Andre store sammenlagtryttere har markert seg i langt yngre alder. 
  • Froome klager over at han og andre ikke testes ofte nok, men Team Sky har vært veldig kritiske til å tilgjengeliggjøre Froomes treningsdata, og da de gjorde det så var distribusjonen begrenset til utvalgte medier.
  • [Korreksjon (takk for konstruktiv tilbakemelding i kommentarfeltet): Det var ikke Tony Martin som tok gull, men Bradley Wiggins. Martin tok sølv. Wiggins’ kropp er lik Froomes – syltynn og lang. Original tekst: «Hans syltynne, store kropp (185 cm) er ikke til hinder for at han er en formidabel temposyklist, selv mot spesialister som Tony Martin – han tok bronsje under OL i London i 2012 (Martin tok gull). Og dette virker enda merkeligere når man vet at Froome ikke har testet seg i en vindtunnel før 2012 (og kanskje ikke siden heller).»]
  • Team Sky, som er så opptatt av “marginal gains”, har altså ikke lyst på å tilgjengeliggjøre treningsdata, de har ikke testet VO2max’en til Froome og heller ikke forbedret temposittestillingen i vindtunnel på tross av at Froome ser helt jævlig ut på sykkelen.
  • Både han og hans forlovede (Michelle Cound) er opptatt av å bygge et image av Froome som en ren syklist. Mens Froome selv ser ut til å kjøre en ganske diplomatisk stil, er Cound ganske aggressiv på Twitter i sin omtale av kritikere og andre syklister, eksempelvis antyde at Contador er en eks-doper. Det er spesielt ironisk at hun omtaler de på Twitter som henger seg opp i inhalatoren for nettopp “troll”, som var Armstrongs kjælenavn for Walsh, Kimmage og andre plagsomme snushaner.

 

FORSLAG TIL LØSNINGER

Kort fortalt, jeg synes det er altfor mye som lukter møkk, både i sykkelsporten generelt og med Team Sky og Froome spesielt. Det kan være at jeg er litt konspirasjonsteoretiker med dette innlegget, og det er ingenting i det jeg skriver som bekrefter at det er noe juks… Likevel, det er to ting jeg tror proffryttere som ønsker å fremstå som rene kan gjøre for å fremme sin sak:

  • Dele treningsinfo og fysiske profiler. Både Laurens Ten Dam og Lars Petter Nordhaug deler sine data på Strava, så det er jo tydeligvis mulig for de som vil. Team Sky er imidlertid skeptiske til å dele watt-informasjon, fordi de mener det kommer til å bli mistolket hit og dit. De fleste med litt kjennskap til sykkel og sykkelutstyr vet jo at variasjoner forekommer og at det er en rekke variabler som spiller inn, men det vil likevel gi en indikasjon på nivået til Froome. At Froome gjør alt han kan, slik han hevder, for å vise at han er ren er i alle fall bare tull.
  • Kanskje de beste syklistene kan invitere med en journalist som følger dem døgnet rundt i tre måneder frem til Tour de France og dokumenterer alt mulig? Det kan selvfølgelig være kjipt med en journalist som henger på deg hele tiden, uansett hva du gjør, og særlig om du har en familie å forholde deg til – men på en annen side, sykkelsporten har et så skabbete rykte at kanskje det er slike drastiske tiltak som må til.

Å stole på at sykkelsporten er blitt renere virker på sett og vis som å stole på at den notorisk utro kona/mannen din lover å holde seg i skinnet selv om hun/han fortsetter å omgås akkurat de samme folkene og stedene.

Sykkelsporten har et fortjent dårlig rykte, risiko-justert avkastning for å jukse er appellerende, det finnes flust av ulovlige hjelpemidler på markedet, og man kan jo lure på om den nye generasjonen syklister er noe bedre enn de tidligere. Denne generasjonens dominerende lag, Team Sky, begynner å få en del småriper i lakken, og det påfallende mange paralleller mellom Froome, sportens nye forsidepike, og Armstrong.

Jeg kommer selvfølgelig til å følge med på Tour de France i sommer, og kose meg med skravla til Kaggis, Paasche og Dag O2 – men jeg kommer til å se på det som underholdning mer enn ekte og ren idrett.

Dessuten, uansett hvor mye juks og dopingavsløringer det måtte dukke opp, så vil jeg ha akkurat den samme gleden og nytten av å trene og konkurrere på sykkel, så det klarer ikke proffsirkuset å ta fra meg – eller deg, forhåpentligvis.

Som de sier på Broadway: The show must go on.

(Nå har jeg brukt en del plass på å lange ut mot sykkel, men å tro at sykkelsporten er så mye verre enn andre idretter er bare tøys: Gjør gjerne litt research på for eksempel fotball, tennis og langrenn. Det er nok mye rart der også – Fuentes-saken fra 2006 alene er et godt eksempel på at sykkelsporten ikke er alene om problemet.)

Kommentarer