Rittrapport: Sagene Klatrekonge 08.09.2015

Årets Sagene Klatrekonge sykkelritt ble en minneverdig opplevelse som godt over 100 deltakere hadde gleden av å måle krefter i!

 

Bakgrunn

Klatrekongen er et unikt konsept som ble unnfanget i 2012 av Martin Hoff da hans nysgjerrighet etter å vite hvem de beste klatrerte i Oslo var ble for stor til at det holdt å lage Excel-lister. Han satte derfor opp en nettside – etter hvert på den nå berømte klatrekonge.com – som automatisk finner de beste tidene fra Strava for segmentene til Oslos tre mest kjente klatringer: Tryvann, Grefsenkollen og Kongsveien. Bestemann i hver bakke får 150 poeng, nest beste 149 poeng, osv. Summen av poeng fra disse tre segmentene utgjør til sammen grunnlaget for en resultatliste som løper fra 1. januar til 31. desember hvert år. Det stilige her er selvfølgelig at på grunn av at Strava fortløpende fylles med nye resultater så oppdateres resultatlista fortløpende.

For å kåre årets klatrekonge arrangeres det i tillegg et ritt på høsten hvert år. I 2012, 2013 og 2014 var Hoff selv arrangøren, og da vant henholdsvis Arne Post, Kristian Oftedal og Carl Fredrik Hagen på herresiden mens dameklassen ble opprettet i 2014 og ble vunnet av Kristin Falck.

I år ble arrangøransvaret overtatt av Sagene IF Sykkel (har kanskje noe med at Hoff meldte overgang til de hvitkledde), og rittopplegget fikk en make-over: Rittet heter nå «Sagene Klatrekonge», konkurranseformen bestod i år av 23 kilometer fordelt på 18 kilometer i Sørkedalen og 5 kilometer deretter opp til Tryvann, deltakerne startet i heats på 5 og 5 med seeding fra klatrekonge.com, og en del lokale sponsorer bidro med øl, grillmat, potetgull og god stemning i start- og målområdet. Som før ble rittet arrangert på ettermiddagen på en ukedag, hvilket gjør det til et kortreist lavterskelritt for oss rundt hovedstaden. Rittet kostet 249 kroner + lisens.

 

Forberedelsene

For meg er selvfølgelig å sykle i bakker det beste som finnes, jamfør Everesting-forsøket, Juvasshytta og ikke minst Marmotte-fiaskoen. Det er derfor ikke overraskende at Sagene Klatrekonge var noe jeg har gledet meg til lenge, selv om rittet ikke inkluderer det offisielle Tryvann-segmentet. Utover å glede meg har jeg imidlertid ikke forberedt meg stort annet enn at jeg prøvde å ta det rolig på vei til og fra jobb dagen før.

Jeg var frem til selve dagen usikker på om jeg skulle delta i Sagene Klatrekonge eller ikke, men fikk til slutt meldt meg på og tatt plassen til en klubbkompis fra Tryvann CK i pulje 16 kl. 1804. Utfra resultatene mine på Klatrekongen.com skulle jeg nok vært i en annen pulje, men c’est la vie. Utgangspunktet mitt var at dette ville bli moro, uansett hvilken pulje jeg stilte opp i, og av alle ritt jeg kunne tenkt meg å støtte, er de rittene som inkluderer Tryvann spesielt aktuelle!

 

Magen fra helvete

På selve rittdagen, like etter frokost, kom jeg over en pakke Ricola som lå ved siden av PC’en min. Jeg er glad i denslags, og i løpet av 10 minutter hadde jeg fortært en hel pakke av disse deilige sveitsiske urtedropsene mens jeg kvernet diverse rapporter i Excel. En halvtime senere begynte magen å putre og buldre… «Fanden, Ricola har vel ikke en lakserende effekt?» tenkte jeg og sjekket fort beskrivelsen på baksiden av den tomme esken. Joda, der står det: «Kan virke avførende ved stort inntak.». Jeg er usikker på hva «stort inntak» kan bety, men én pakke på 10 minutter er tydeligvis stort nok, for resten av formiddagen buldrer magen som et ustabilt ukranisk kjernekraftverk. Trøsten i dette er selvfølgelig at jeg har fått en drastisk bedre watt per kilo uten å egentlig ha gjort noe som helst. Det kritiske spørsmålet utover dagen blir derfor om magen holder til dagens økt!

Mellom buldringen og tallknusingen på skjermen gresser jeg en del på hvilket ambisjonsnivå jeg skal legge meg på. Jeg har aldri syklet det aktuelle segmentet i sin helhet før. Det er snakk om 18 kilometer relativt flatt hvor jeg bør klare å være ferdig på 30 minutter (dvs 36 km/t) og 5 kilometer klatring som bør gå på 15 minutter (dvs 20 km/t). Altså er et sted fra 45 til 50 minutter ambisiøst, men innenfor rekkevidde…

Før start

Arrangørene er heldige: 8. september 2015 er høstværet av fineste sort i Oslo, med en skyfri himmel, varm sol og lite vind.

Vi i Tryvann CK stiller til start med 10 deltakere og møter opp ved Bogstadvannet cirka 1730. Der blir vi møtt av en hel masse andre syklister og støtteapparat fra Sagene IF, men også SK Rye, Asker CK, Bygdø IL, BOC, Hasle-Løren, Frøy, Oslostudentenes IK og en haug andre klubber. De fleste er ulastelig antrukket med ditto lekre sykler. Og det er ingen platehjul, tempostyrer eller annet juggel å se, så her følger folk tydeligvis reglene.

Martin Hoff, rittgeneralen selv, trasker fornøyd rundt med speilreflekskamera og tar seg tid til å slå av en prat med kjente og ukjente. Folk fleiper, de vanlige skrønene om lave målsetninger og manglende treningsgrunnlag utveksles, og noen varmer opp med innbitte tryner. Jeg tipper de fleste tenkte «fyttikatta som jeg skal sykle skjorta av de i heatet mitt ass».

Ett godt råd jeg får er å få alle i pulja til å ta ganske lange føringer hver – 30 til 60 sekunder – i stedet for å få til en kontinuerlig rulle. Så får man heller kjøre solo så fort Sørkedalen er unnagjort og klatringen begynner.

Selv tar jeg en sving oppom Olaf Bulls vei for å få i gang blodpumpa før jeg møter opp på startstreken 1804. Jeg havner i pulje med Catho Christensen (Marrakech Express), Jørgen Rognerud (Oslostudentenes IK Sykkel), John Tuflått (Lørenskog CK) og Martin Nord (Sagene IF).

Vi blir enige om at vi skal prøve å kjøre samlet gjennom Sørkedalen og fordele arbeidslasten mellom oss frem til klatringen. Er det noen som føler seg ekstra sterke så får vedkommende kjøre på med puljas velsignelse. So far, so good. Fotografen knipser noen bilder av oss, og 18:04 klikker vi inn i pedalene og tråkker inn i Sørkedalen!

Inn og ut av Sørkedalen, 39. raskeste tid (27:23, 18,3 km @ 40,1 km/t, 87% av makspuls)

Jeg tar første føring ut av starten og holder det gående fremst i lengre tid enn jeg hadde tenkt, men beina kjennes gode. Vi vet at bak oss starter to rene kvinnepuljer, og selv om vi er lever i et likestilt samfunn er likevel frykten for å bli kjørt inn av jenter så stor at vi graver dypt. Flyten i pulja er god og vi tar alle vår del av føringene. I dét vi nærmer oss hestegården mister vi dessverre Christensen. Heldigvis er vi fortsatt fire mann, og nå begynner vi å møte på puljene som startet før oss. Det virker ikke som det er så lett å hente inn de to minuttene som det er mellom hver pulje, og det er synlig at flere puljer har sprengt seg.

Ved et par anledninger når jeg legger meg bakerst er jeg redd for å miste hjulet til ham foran, men heldigvis klarer jeg å hente meg inn igjen.

Etter vending går det over ett minutt før vi møter på første jentepulje, og vi puster lettet ut over at vi i det minste ikke blir tatt igjen av dem med det første. Syra tyter ut av ørene, og jeg fortsetter å ta føringer på over to minutter av gangen. Det er vanskelig å fordele kreftene slik at vi både gir maks i Sørkedalen og har nok til å avslutte bra opp til Tryvann. Når vi passerer Bogstad gård kjenner jeg at vi slipper litt opp, alle mann, sannsynligvis ubevisst for å spare kreftene til det som kommer. Jeg vurderer et kort øyeblikk å gi bånn gass opp til Bogstad Camping, men det er så god drahjelp og samarbeid i gruppa at jeg venter til vi passerer Rema 1000 i Ankerveien. Dessuten er det bra med syre i beina allerede, og jeg vil ikke stivne for tidlig…

Vi har fortsatt ikke tatt igjen noen av puljene foran oss, og jeg er spent på hvor mye lengre foran oss de er når vi tar fatt på stigningen.

Opp Tryvann til mål, 28. raskeste tid (16:43 minutter, 5,1 km @ 18,3 km/t, 91% av makspuls)

I Ankerveien og forbi lyskrysset ligger vi på hjulet til en Toyota Corolla som tydeligvis hverken vil flytte seg eller gi på, men straks stigningen begynner opp mot Holmenkollveien hiver jeg meg forbi på venstre side. Jeg snur meg og ser at Tuflått henger på hjulet. Martin Ohlsson, en hyggelig kjenning i Sagene, dirigerer trafikken i krysset mellom Ankerveien og Holmenkollveien, og roper oppmuntrende ord når jeg på kreativt vis passerer midtrabatten på feil side av veien.

Opp til Besserud passerer jeg noen deltakere; det er tydelig at det som har vært av samhold i Sørkedalen for lengst er sprengt. Tuflått henger fortsatt på meg, på tross av et par små rykk. Jeg kjenner litt frykt for at han plutselig skal støte og stikke, så jeg legger på litt ekstra trykk.

Forbi restauranten er det masse folk i veikanten som heier og jeg får en god oversikt over de som er foran meg i løypa. Jeg spotter noen Tryvann CK-trøyer og tenker at de skal jeg ta igjen. Tuflått slipper gradvis taket på meg.

Forbi Holmenkollen slenger jeg kjedet på storeskiva og prøver å få opp farta, men når jeg passerer den andre brua, der veien begynner å stige igjen, er det tilbake til 39 foran. Jeg tar igjen klubbkameratene mine og en kar på en Cervelo som jeg varmet opp med – han hiver seg umiddelbart på hjulet mitt når jeg passerer. «Helvete heller, nå må jeg gi gass!»

Når vi nærmer oss svingen ved Frognerseter begynner det å svarte litt for meg. Den vondeste kilometeren er selvfølgelig til slutt; lårene skriker og lungene brenner. I svingen etter brua og opp til tjernet er det masse folk som heier og roper, men alt jeg kan se på er fremhjulet mitt der jeg gisper etter mer luft.

Den siste strekningen opp til tårnet og målgang går saktere enn jeg pleier på intervalldragene, men det er helt tomt i beina og det eneste som holder meg gående er tanken på at nå er det straks over. Det blir i hvert fall ingen grasiøs eller kraftig spurt de siste metrene inn til mål, og etter at jeg endelig kan trykke på «lap»-knappen på computeren går det lang tid før jeg kjenner at jeg får nok luft ned i lungene. Dette var sjukt vondt!

Målgang, 34. raskeste tid (44:06 minutter, 18,4 km @ 24,9 km/t, 88% av makspuls)

Når jeg omsider kommer meg, triller jeg bort til noen andre av gutta fra Tryvann CK. De andre fra pulja mi kommer ganske raskt etter meg og vi takker hverandre for godt samarbeid og fin kjøring.

Jeg hadde håpet på en tid rundt 45 minutter i bestefall, så jeg er kjempefornøyd med å ha syklet inn på 44:06. Kanskje jeg ville fått en bedre tid med litt mer råkjør i Sørkedalen eller om jeg hadde hatt mulighet til samarbeid med noen jevngode opp Tryvann. Men det har ingenting for seg å tenke «hva hvis». I tillegg gleder jeg meg over at ikke Ricola-fadesen min lagde trøbbel for meg under selve rittet.

For meg kan den relativt gode tiden tilskrives at pulja vår fikk til et meget godt samarbeid; fra hva jeg hørte hadde flere puljer slitt med å holde sammen i Sørkedalen og det må ha kostet mye tid og krefter. Dessuten var det stor motivasjon og til stor hjelp at jeg hadde en god del rygger jeg kunne ta igjen opp Tryvann; den positive følelsen man får når man seiler forbi døyver smerten fra beina og lungene.

Målområdet

Det var mange i målområdet, og etter hvert som jeg fikk tilbake bevisstheten la jeg også merke til den gode stemningen. Mens vi i Tryvann CK sto samlet og tok imot klubbkamerater som rullet i mål fikk vi servert Sagene Bryggeri-øl (alkofritt!) av en hyggelig dame og Strøm-Larsen serverte deilige pølser i lomper.

Speakeren kunne fortelle at jeg hadde den fjerde beste tiden i mål så langt, men vi skjønte nok alle at det kun var et tidsspørsmål før jeg skled langt nedover lista. Like etter kom klubbkamerat Stian Tufte inn på 43:49, som holdt til bestenotering for oss blå-grønne.

Deltakere så generelt ut som de hadde syklet fra Nøkken selv slik de hang og peste over styret etter målgang – men det er vel ikke første gangen det er syrefest i Tryvann… Etter hvert som de beste gutta kom inn ble det stadig mer spennende å se hvilke tider spesielt Arne Post og Carl Fredrik Hagen ville sykle på. Sistnevnte startet jo i nest siste pulje, så det var mye spenning knyttet til hvordan han ville prestere. Og han leverte selvfølgelig – inn til soleklar bestetid med 38:07. Det er så sjukt fort!

Med premieseremoni og masse liv i målområdet var det helt naturlig å bli hengende og snakke med kjente og ukjente. Det er sjeldent jeg gjør det etter ritt, men det er tydelig at arrangøren har knekt koden for hvordan lage det hyggelig etter målgang. Håper andre arrangører noterer seg dette bak øret!

 

 

Oppsummering

Kort fortalt: Sagene Klatrekonge er for meg årets morsomste sykkelritt. Kortreist, rimelig, morsomt opplegg, bra ramme rundt arrangementet og ikke minst bra nivå på deltakerne. Kudos til alle som bidro til at dette ble en flott kveld, og spesielt arrangørene! Dette må flere bli med på i 2016!

For øvrig takk til Martin Hoff for bilder til artikkelen.

 

Resultatlister

Totalt var det 130 som fullførte Sagene Klatrekonge, hvorav 11 stykk var kvinner og 119 stykk var menn (selv om man kan fleipe om de som eventuelt stilte med 34×32 som girutveksling).

Uansett, det sier to ting: Oppmøtet til dette lokale rittet var veldig bra og kjønnsfordelingen er meget skeiv med kun 8% kvinner av de som kom i mål. Hvor var dere, jenter?

Kvinner

Blant kvinnene var det Jeanette Persson fra Skullerud/Milslukern som var best med 47:46, og samtlige 11 kvinner kom i mål på under 60 minutter. Gjennomsnittstiden blant kvinnene var 50:52, cirka 4 minutter dårligere enn herrene. På en 23 kilometer lang tempo vil jeg påstå at det var et seriøst og imponerende nivå på de kvinnene som stilte til start. Forhåpentligvis inspirerer det til flere deltakere neste år!

De raskeste kvinnene i Sørkedalen var Falck, Persson, Kvåle, van Oorschot, Westby og Bruland som alle syklet på 29:45. Snittiden for kvinner var på 30:29.

Beste kvinne opp Tryvann var naturlig nok Persson med 18:00, fulgt av Kvåle på 18:18 og Dring på 19:26. Snittiden for kvinnene ble 20:23.

Menn

Ikke overraskende var det Carl Fredrik Hagen fra Sagene/Sparebanken Sør som vant – dvs., jeg ville vært villig til å sette penger på at han vant! – da han dundret i mål på absurde 38:07. Hvis man tar snittiden til de fem beste – det vil si 38:29 – og slenger på 25% slik at vi får «merkekravet» tilsvarende Birken, da har vi en tid på 48:07. Av de totalt 119 mennene ville det i så fall vært 76 stykk, eller 64%, som tok merket. I Birkebeinerrittet er det cirka 40% som tar merket blant herreklassene. Gjennomsnittstiden blant menn var 47:06. Sagt på en annen måte: Det var generelt et høyt nivå på deltakende menn i Klatrekongen i år!

De raskeste karene i Sørkedalen var ikke overraskende Madsstuen, Bruland, Rødsdalen, Post og Haugsvær – alle i pulje 1 – som brukte 24:15 inn. Pulje 2, inkludert CFH, var faktisk et stykke bak med sine 24:42. Den gjennomsnittlige mannen i rittet syklet splitt 1 på 28:16.

Opp Tryvann var imidlertid CHF i særklasse; han kjørte splitt 2 på 13:25, hvilket er hele 48 sekunder raskere enn andremann Haugsvær og 77 sekunder raskere enn tredjemann Post. Den gjennomsnittlige mannen syklet opp på 18:49.

Klubber

Veldig mange klubber stilte med én (45 klubber) eller to representanter (4 klubber), og 14 stykk hadde ingen tilknytning til klubber. Med andre ord, seks klubber stilte med fem mann eller flere:

• Sagene IF Sykkel: 19 deltakere
• BOC: 11 deltakere
• Tryvann CK: 10 deltakere*
• SK Rye: 6 deltakere
• Hasle Løren: 6 deltakere
• Oslostudentenes IK Sykkel: 5 deltakere

Hvis vi ser på de tre beste fra hver av klubbene som hadde fem eller flere deltakere, sitter vi igjen med følgende statistikk:

• Sagene IF hadde de tre beste i snitt med 39:43, fulgt av BOC med 43:13 og Oslostudentene med 43:44.
• I Sørkedalen var Sagene sterkest med 24:59, et godt stykke foran BOC med 26:31 og Hasle-Løren med 26:54.
• Opp Tryvann var Sagene også sterkest med 14:44, igjen flere hestehoder foran BOC med 16:43 og Oslostudentene med 16:53.

Som med-stifter av Tryvann CK er det selvfølgelig veldig irriterende at vi må ta tak takke med den sure fjerdeplassen… Konklusjonen er at Sagene var best i sitt eget ritt både når det gjelder bredde (19 deltakere) og dybde (beste rytter, beste tre ryttere)!

*) To av deltakerne sto oppført med en annen klubb; denne statistikken er korrigert for denne «feilen».

Kommentarer