Sykkelkamerat Jens Peter har kommet med to flotte beskrivelser av sykkelinstruktører, til alles latter og glede:
Etter x antall timer på spinning sete denne vinteren så synes jeg å savne et par personligheter.
- Militær typen. Med motto som «ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid» tar denne personen fatt på timen med stor motivasjon og autoritet. Med erfaring som tidligere visekorporal og/eller deltidsjobb i securitas så stilles det høye krav til disiplin og orden. Han (eller gud forby) hun fnyser lett av ordet «mikrofon», her skal kun stemmen brukes og det mye… Militær typen er nord europeisk mester i bruk av tegn, f.eks. når man skal stå eller sitte (alternativt lav åling). I enkelte tilfeller kan disse tegnene minne sykt mye om en tysk mann med alt for stutt bart. De ukontrollerte armbevegelsene er gjerne akkompagnert av en høy «AAIIT» lyd, selvsagt uten mikrofon. Mikrofon er for homser og sengevetere. Vedkommende går også ofte systematisk rundt i salen og inspiserer de syklende underveis, bare for å forsikre seg om at absolutt ALLE ligger rett under eller aller helst godt over syreterskel. Her legges det stor vekt på at alle sykler i takt og musikken er nesten utelukkende «Rammstein».
- Lærer’n. Hun (for det er alltid en hun) jobber som lærer og er instruktør på «fritida». Her hysjes det mye, spesielt i starten når hun skal snakke og da spesielt på de litt ukonsentrerte rytterne lengst bak. Litt repetivt forklares det timens innhold og plan, gjerne supplert med en tørr vits eller to som du som har hvert på samme time 100 gang før har hørt 100 ganger før. I motsetning til militær typen så er mikrofon særdeles viktig, man har jo brukt hele dagen på å kjefte på masete fjortiser. Krise oppstår først når mikrofonen trøbler rent teknisk, eller (værre krise) hvis projektoren ikke funker (alternativt overheaden, stryk over det som ikke passer). Endelig får man da brukt for de ukonsentrerte rytterne lengst bak som tilfeldigvis viser seg å være driftige selvopplærte hobby-elektrikere. Lærern er selvsagt ekstremt pedagogisk i forhold til treningen og veldig opptatt av at man skal gå ut av salen som et bedre menneske. Musikken baserer seg på «Mamma Mia» filmen eller noe granpriks aktig som «la det schwinge» (la det rock’n roll).
